[an error occurred while processing this directive]
Publisert onsdag, den 30. april, 2003.
Denne artikkelen fokuserer på hvordan mannlighet og kvinnelighet tar form i primærnæringer med sterk naturtilknytning. Diskusjonen vil føres mot det bakteppet som mitt opphold i et fiskerisamfunn på kysten av Finnmark har gitt meg av innsyn og innsikt i kvinner og menns liv og det rom av betydninger som jeg har opplevd at disse liv har. Kvinner og menns arbeidsoppgaver er adskilte og komplementære og det er nettopp denne arbeidsdelingen som gir verdighet til både kvinner og menn. Viggo Rossvær (1998) opplever segregeringen i det fiskerisamfunnet han beskriver som så fundamental at han benytter begrepene manns- og kvinnefamilien for å betegne som de mest sentrale aspekter stedsfellesskapet. Lokale begreper som kvinnfolk og mannfolk indikerer at man tenker at de sentrale skillene ikke trekkes på individnivå men mellom ulike fellesskap. Det finnes altså to slags folk. Om man ønsker å oppnå eller skape innsikt i kvinners liv eller konstituering av kvinnelighet, må man nødvendigvis ha blikk for hvordan denne konstitueres i kontrast til mannlighet, og i forhold til menn. Men samtidig må man ikke miste av syne at kvinnelighet også skapes, vedlikeholdes og endres vis á vis andre kvinner (Rudie 1984, Holtedahl 1986). Ære og verdighet knyttes først og fremst til de oppgaver som husholdet i fellesskap må løse. Jeg vil argumentere for at verdighet er et relasjonelt begrep, det er noe kvinner gir menn og menn gir kvinner og noe de gjennom husholdet forvalter i fellesskap.
Samtidig ønsker jeg å poengtere at for å få et grep om disse prosessene må man i tillegg til å være opptatt av den sosiale dimensjon, rette fokus mot den meningskaping som er knyttet til kvinner og menns virksomhet. Og ikke bare må den kulturelle dimensjon på denne måten integreres i analysen. Handlinger utføres og mening skapes i relasjon til og som svar på det omgivelsene tilbyr individene av meningsskapende virksomhet (Ingold 1998). Individene oppdager den mening omgivelsene har, gjennom å ta disse omgivelsene i bruk på ulike måter. Samtidig som individene både handler i forhold til og tar kulturelle kategorier i bruk for å omtale disse erfaringene. De erfaringsmessige, de kulturelle og de sosiale prosesser er ulike dimensjoner ved menneskelig virksomhet. Alt det vi forsker på som samfunnsvitere inneholder disse tre elementene, noe det må tas høyde for i våre analyser.
Jeg er opptatt av hva innholdet i kvinneligheten er, og for å kunne få et grep om de betydninger som tillegges kvinnelighet må denne ses i samsvar med de lokale normer for kvinnelighet. Blant kvinnene er det viktig «å kunne yte en håndsrekning» når det er nødvendig. Marianne Gullestad (1996) peker i Everyday Life Philosophers på de endringer som finner sted i forhold til hvilke kategorier som virker organiserende på ulike individer og fellesskap i Norge. Sentralt er overgangen fra å være til nytte til å være seg selv. Gullestad gir samtidig uttrykk for at de kroppslige praksiser ofte endres saktere enn de kategorier som oppfattes som betydningsfulle. I mitt materiale, blant voksne kvinner og menn, står det å være noe for andre frem som viktigere enn å være seg selv. Man definerer seg selv i relasjon til de sosiale fellesskap som oppfattes som betydningsfulle. Innenfor slike fellesskap blir det å trekke grenser mellom individet og fellesskapet viktig. Jeg vil argumentere for at gavens sentrale betydning i dette fellesskapet må forstås med referanse til slike grensesettende prosesser. Gjennom gaven vedlikeholdes og bekreftes fellesskap, samtidig som gaven gir individuell autonomi, den innebærer at grenser mellom individet og den andre kan trekkes. Menns maskulinitet er i stor grad knyttet til deres posisjon som fiskere. Å være en god fisker, innebærer å bringe betydelige økonomiske ressurser inn i husholdet og er ikke bare uttrykk for maskulinitet, men bygger i tillegg opp under og gir næring til kvinnelighet. Et husholds renommé i fjorden hvilte igjen på personenes gjensidige evne til å realisere de verdier som er knyttet til maskulinitet og femininitet.
De kvinnene som jeg i denne artikkelen omtaler er kvinner som er, eller har vært, gift med fiskere og som har det daglige ansvaret for gårdsdriften i husholdsenheten. Disse kvinnene er først og fremst bønder og omsorgspersoner (Larsen 1980). Mennene i disse husholdene har sitt arbeid på fiskefeltene i nærheten av fjorden1, noe som innebærer at de i de intensive fiskerisesongene i liten grad har anledning til å delta i den daglige gårdsdriften. Det er gjennom de daglige små og store handlinger og prioriteringer, eller gjennom forvaltningen av de ressurser som husholdet har tilgang på, at betingelsene for den verdighet som blir alle i husholdet til del, skapes. Kvinnene har i hovedsak ansvaret for denne forvaltningen, noe som innebærer at det er kvinnene som i hovedsak er ansvarlige for husholdets ære og verdighet. Det at kvinnene er de som har forvaltningsansvaret for husholdets ære og verdighet er vanskelig forenelig med de betingelser som er knyttet til å være i fast arbeid. Kvinnene har eller ønsker gjerne å ha deltidsstillinger. De gir uttrykk for at de ønsker at det skal eksistere muligheter for å være «i arbeid», samtidig som mange ikke ønsker å være i fast arbeid. Dette må ses i lys av de kulturelle kategorier som kvinnene ser seg selv i forhold til. Å være lønnsarbeider innebærer å tilføre husholdet økonomiske ressurser, noe som er viktig. Men like viktig er det å være selvstendig og fleksibel, og disse verdiene kan bare realiseres gjennom at kvinnene tilordne sine arbeidsoppgaver til mennenes sesongbetonte fiskerivirksomhet. I tillegg til at kvinnene uttrykker at det for dem er verdifult å ha en livsrytme som er tilpasset den rytmen som er gitt gjennom årstidens og naturens syklus. Årstiden og naturens rytme gir bakteppe for det sosiale liv. For kvinnene innebærer våren at det er tid for lamming, og mange av ukene tilbringes i fjøset for å overvåke eller hjelpe til ved komplikasjoner under lammingen, og under de første ukers oppforing av svake dyr. Etter at sauene (og for enkelte av gårdbrukene geitene) er sluppet på beite, er det tid til båtturer og fjellturer, som gjerne kombineres med å se etter dyrene eller å besøke nedlagte bosteder eller naboer i de nærliggende fjorder. Høsten innebærer at familien og andre sommergjester innvolveres i slåttonna som ettefølges av innsamling og slakting av de dyr «som skal tas bort». Årstidenes rytme gir betingelser for ulike aktiviteter og ulikt aktivitetsnivå. Enkelte av disse periodene er arbeidsintensive mens andre gir muligheter til å kombinere ulike interesser. Denne muligheten til å kombinere, til å kunne organisere sine liv i forhold til disse ulike periodene er viktig for kvinnene.
For å få grep på hva kvinnelighet er, må man få innsikt i hvordan verdighet kommer til uttrykk. Vi må derfor i utgangspunktet inn på kjøkkenet, som er det mest sentrale rommet i et hushold og som er kvinners viktigste arbeidsplass. Eline er enke, hun fylte 70 år det første året jeg bodde hos henne og hadde vært alene i flere tiår. Hennes to voksne barn bodde ikke i fjorden. Hun var kjent som en som tok imot emissærer, «fjellfinner»2 og andre som trengte en seng for en natt eller to. Jeg var derfor blitt anbefalt å ringe henne, da jeg var på utkikk etter et sted å bo i begynnelsen av mitt feltarbeid. Hun drev ikke pensjonat i den forstand at hun opererte med faste priser for overnatting og bevertning. Betalingen ble ikke avtalt på forhånd, og ofte betalte ikke gjestene for seg, i den forstand at det var penger involvert i den relasjon som utviklet seg. Av «fjellfinnene» fikk hun ofte slakt om høsten -- selv om dette var under forutsetning av at det hadde vært gode år for flokken. Når ikke for mange kalver var tatt av uvær eller ørn eller «fremmedfolk» («som antagelig var fra Hammerfest!»). Jeg hadde fått beskjed av en bekjent som var fra stedet om at jeg måtte insistere på å gjøre opp for meg. Det var ikke mulig å spørre Eline hva hun skulle ha i betaling for å holde meg med hus og mat, og det skulle bli vanskeligere etter hvert som forholdet mellom oss utviklet seg over tid. Jeg løste dette «problemet» gjennom å legge igjen penger i en konvolutt når jeg reiste, sammen med et brev der jeg takket henne for «å ha stelt så godt med feltarbeideren». Dette ble gjerne kommentert neste gang jeg kom tilbake, der hun påpekte at «nå måtte jeg nå slutte å legge igjen de her pengene, og at det hadde vært alt for mye og denne gangen måtte jeg ikke legge igjen noe». En oppfordring jeg selvfølgelig ikke fulgte.
Eline var pensjonist, men hadde samtidig noen sauer som hun drev sammen med Tone, en noe yngre kvinne som ikke hadde tilgang på fjøsbygning. De hadde fordelt arbeidsoppgavene; Eline hadde ansvar for morgenstellet, eller foringen om morgenen, og Tone hadde ansvaret for kveldsstellet. Når dyrene var på sommerbeite, var det Tone som hadde oppsyn med flokken, gjennom å gå opp dyrene i fjellet, følge med at de ikke var syke eller hadde gått seg fast i fjellet, eller se etter om de lammene som var satt ut til en «fostermor» klarte seg. De arbeidet sammen under slåttearbeidet, selv om Tones bidrag, gjennom hennes alder og arbeidskapasitet gjorde brorparten av arbeidet. Ved siden av å fremdeles være delvis aktiv i husdyrhold, var Eline gjerne en som ble spurt om å være barnevakt når en av kvinnene som hadde mindre barn skulle reise til byen i ulike ærender og i perioder tok hun på seg lønnede vaskeoppdrag på skolen og gav en håndsrekning til andre eldre som hadde dårligere helse enn hun selv.
Elines hushold var en produksjonsenhet der det daglig ble produsert håndarbeids- eller matprodukter. Rokken stod sentralt plassert på kjøkkenet og var flittig i bruk. Ull fra sauene ble i forbindelse med klippingen sortert etter kvalitet i ulike sekker, og var utgangspunkt for bearbeiding i mørke vinterdager. Den beste ulla kom fra ryggen og brystet. Den ble satt av til sokker for mannfolkene på fiske, for som hun sa, «de trenger jo det mest». «I det garnet man får kjøpt, vet man jo aldri hva slags ull det er. Derfor spinner jeg heller selv». Mange i hennes store bekjentskapskrets ble utstyrt med sokker fra hjemmespunnet ull. Når det ikke ble strikket ble det brodert duker, løpere og åklær i stort omfang, til fødselsdager og julegaver som ble pakket og sendt til slekt og bekjente over hele landet, eller som lå ferdig pakket og var planlagt og forberedt som gaver som skulle medbringes i forbindelse med de besøk hun gjennom året hadde planlagt å gjennomføre. Veven stod i et av kjellerrommene som var isolert og oppvarmet, der utslitte eller utrangerte stoffer og klesplagg fra egen og andres garderobe ble vevd inn i matter og tepper, både til eget bruk og til gaver i forbindelse med besøk eller i forbindelser med høytider. Eline hadde i tillegg til noen sau i fjøset, et potetland. De klimatiske forhold og jordsmonnet i potetlandet gjorde at utbyttet ikke var det største. Men nok til at hun selv hadde et vinterforråd av poteter, i tillegg til at hun hadde nok til å ta med seg en pose når hun gikk på besøk til naboer. Om høsten ble det i forbindelse med slaktingen laget blodpudding, sydd rull og ulike matretter av innmat fra høstens slakteuttak. Og hun hadde gjerne flere måneder i forkant bestillingslisten på det slakteuttaket hun om høsten skulle gjøre.
«Mannfolkan som hjalp meg med slaktingen vil ikke ha betaling», fortalte Eline meg en dag ved kjøkkenbordet. Hun så opp på meg over strikketøyet og forklarte hvorfor ullsokker i størrelse 43 hang på pinnene hennes: «derfor strikker jeg sokker til Oddmund, mens Asgeir han vil heller ha kjøtt som takk for hjelpen». Noen dager senere kom Arnhild, kona til Asgeir innom for «å gjøre opp for kjøttet» som hun sa. «Men det var jo ikke meninga,» sa Eline,» Asgeir skulle jo ha noe for arbeidet». » Men,» sa Arnhild,» vi fikk jo to slakt, ett på 19 og ett på 21 kilo. Og jeg skal betale for meg». Eline protesterte på nytt, men gav seg og sa: «men da betaler du for det på 19 kilo». Arnhild gav henne 1000 kroner og Eline protesterte igjen: «Det er alt for mye». «Bruk det på pensjonistturen,» sa Arnhild rolig og lukket lommeboken. Under brødbakingen ble det bestandig bakt nok til at Arnulf, en av ungkarene som bodde i nabogårdene fikk det han trengte. Når han var innom ble han gjerne utstyrt med både brød, blodmat og rull. Når jeg kommenterte at hun nå gav bort alt for mye svarte hun: «at brødet var nå bakt av noe mel han hadde kommet med». Eline gikk aldri tomhendt på besøk, og som oftest så ble de som var innom utstyrt med poteter, lammekjøtt, blodpudding eller strikkesokker når de gikk. Og de var de samme personene som forsynte henne med ferskfisk, røykelaks eller en håndsrekning når hun, som hun sa, «trenger en sterk rygg».
Jeg opplevde tidlig en viss desperasjon knyttet til å bo i et hushold der jeg ble betraktet som en «gjest». De første dagene jeg bodde hos Eline var tonen mellom oss formell. Når jeg stod opp om morgenen, stod frokostbordet dekket, selv om jeg påpekte at det var nå ikke nødvendig å lage så mye bry for min del. Eline kunne spørre meg om «dåkker ikke er sulten?» Og om «ka dåkker ønske til middag i dag», og brukte «dåkker» istedenfor «du», noe som viste til, ikke en flertallsform, men til en høflighetsform der hun omtalte meg i 3-person, og dermed opprettholdt en avstand mellom meg og henne. Dette forandret seg over tid til å bli en mer uformell omgangstone, som i handling ble uttrykket gjennom at hun hadde nå ikke dekket opp, da hun, som hun sa; «ikke viste når jeg ville ha mat». Noe som likevel vedlikeholdt en avstand mellom henne og «forskeren», som hun kalte meg den første tiden.
Jeg prøvde å gjøre opp for meg gjennom å ta del i noen av de daglige arbeidsoppgavene i husholdet. En av de mest selvfølgelige arbeidsoppgavene for meg var å ta oppvasken etter måltidene våre. Jeg oppdaget da til min forundring at det ikke fantes avfallsdunk i kjøkkenet slik jeg var vant til det. Det fantes en avfallsdunk for matrester som ble båret ut i fjøset og gitt som tilleggsfor til sauene og det fantes en dunk for papiravfall som ble brukt til opptenning av ovnen på kjøkkenet. Plastavfall som poser ble brettet sammen og lagt i skuffen til senere bruk. Cheesdoddlesposen jeg hadde kjøpt en fredagskveld, gjenfant jeg på kjøkkenet til Hjalmar, men nå fylt med nypoteter fra Elines åker. Og syltetøyglass ble båret i kjelleren og plassert sammen med hylle på hylle av syltetøyglass som allerede stod og fortalte historien om både sin unyttighet og sine potensialer som fremtidige beholdere for den produksjon som fant sted i husholdet. En av de første søndagene våre sammen, spurte Eline meg om jeg ville være med og gå en tur, samtidig som vi skulle hente fôr fra Sofie og Karine. Eline mente at vi nok ville trenge sparken. Det var en deilig kald og klar høstdag, og fjorden var vindstille og tok imot speilbildene av fjellene som omkranset Småfjord. I uthuset på de to husholdene vi var innom stod det bøtter fylt med matavfall. Eline plasserte dem på sparken mens hun roste kvinnenes evne til å sortere avfallet på en slik måte at det var mulig for henne å bruke matavfallet som tilleggsfor til sauene. «Sauan blir jo så fornøyd,» sa Eline, «når man sper på høyet på denne måten». Før, da mannen min fremdeles levde og drev fiske brukte jeg å koke fiskeavskjær -- men ikke nå lenger, og mine sauer har aldri vært tangspisere». Om sommeren når sauene var på beite, ble matavfallet båret ut, og lagt på jordet, «for småfuglene skal jo også ha mat,» som Eline gjerne sa.
En av mine første selvstendige handleturer til butikken resulterte i innkjøp av en lofotposteiboks som da den var tømt, ble stående på benken i ukevis uten at verken Eline eller jeg var helt sikker på hva vi skulle gjøre med den. For meg ble den et symbolsk uttrykk for at jeg ikke hadde forstått at man ikke måtte bringe inn i huset noe som ikke kunne gjenbrukes. Småfjord ligger på en øy uten et offentlig renovasjonsvesen, og det enkelte hushold blir dermed ansvarlig for å fjerne den type avfall som ikke kan resirkuleres. Lofotposteiboksen så sitt endelikt på en av mine turer inn til byen, der jeg uten kommentarer og litt beskjemmet puttet den i lommen og sørget for å kaste den i den første avfallsdunk som var tilgjengelig. Og jeg lærte at den kategorier ting som ville vise seg å bli «et problem», gjennom å ikke kunne resirkuleres, ikke ble brakt inn i husholdet.
Dette er ikke bare historien om Eline, og et hushold som i stor grad er selvforsynt med det som var nødvendig for å vedlikeholde husholdet over tid. Det er i tillegg historien om hvor stor utfordring det er å finne løsningen på hvordan man skal forvalte den avhengigheten man har av andre, samtidig som man har behov for å markere grensen til andre folk. Utfordringene i disse til dels motsetningsfulle prosessene ligger i å finne balansen mellom å vedlikeholde den individuelle autonomi, eller ens egen identitet, samtidig som man har behov for de andre både for å kunne løse viktige oppgaver i et hushold og for å kunne se seg selv gjennom deres blikk.
De relasjoner som Eline hadde til andre, ble i stor grad skapt og vedlikeholdt gjennom et komplisert system av gavebytte. Marcel Mauss argumenterer for at bak ethvert gavebytte finnes «the obligation to give, to receive and to repay»(1954:37). Gaven er altså noe som uttrykker og skaper relasjoner mellom personer og grupper. Tian Sørhaug (1996) utdyper Mauss poeng gjennom å hevde at man gjennom gavebytte opparbeider seg en kreditt som gir innflytelse og makt. Denne kreditten uttrykkes gjennom det omdømme man erhverver seg innenfor det moralske fellesskapet man er en del av. Eller gjennom hvordan man blir snakket om, og hvordan man snakker om andre og seg selv. Det omdømme man har, blir noe man kan investere i, noe som man over tid kan bygge opp under. Man ønsker å være noe i en spesifikk lokal kontekst og man ivaretar både individuelle og fellesskapets interesser gjennom å bygge opp eller å vedlikeholde sitt renommé i det fellesskapet man henvender seg til. Ifølge Mauss og Sørhaug vil altså gaveoverrekkelsen være motivert av forventninger om et bytte, man investerer i relasjoner som man tenker seg på sikt kan innebære at man får «noe» igjen. Får man ikke noe igjen vil giveren opparbeide seg makt og innflytelse over mottakeren av gaven.
Anette B. Weiner (1976) modifiserer Mauss påpeking gjennom å poengtere at selv om gaven skaper relasjoner så er de relasjoner som skapes ikke så potensielt innflytelsesfulle som man gjennom Mauss analyse kan få inntrykk av. Først og fremst fordi «the act of giving does not change the nature of the actor. In the process of the attachment and separation of artifacts during life, individuals are attracted into relationships, but adverse individual desires and finally death disrupt continuity»(1976:23). I Elines relasjon til feltarbeideren kunne hun for eksempel risikere at jeg reiste og aldri kontaktet henne igjen, selv om jeg ble utstyrt med både hjemmelagde sokker og hjemmevevde filleryer eller andre ting. Gaven, poengterer Weiner, gjør andre interessert, men gjør ikke noen i stand til å skape seg kontroll over hvordan denne personen tenker og prioriterer. Gavens eller byttets fremste oppgave er ifølge henne, å tilkjennegi individene en viss autonomi. De er en måte å trekke grenser mellom individene på. Man kan, som Mauss påpeker influere hverandre gjennom de bytterelasjoner som settes opp, men byttet er likevel avhengig av en generell «ethic of generosity»(Weiner 1976:212).
Gavebytte er et risikabelt prosjekt. Det foreligger muligheter for at gaven ikke nødvendigvis møtes med en motytelse, og dette er noe giveren er klar over. En dag vi satt i kjøkkenvinduet og drakk kaffe, kom det to personer med store ryggsekker vandrende forbi huset. «Vi drar og finner ut hvem de er,» sa Tordis, moren til Ingvild som jeg var på besøk hos. «Vi tar bærbøttene». Vi kledde oss hurtig, tok bærbøttene som stod i gangen og gikk over haugen for å komme mot dem på vegen de fulgte. Litt tilfeldig kom vi ned på vegen i det øyeblikket de var i ferd med å passere. «Om hvor dem var på veg?» De kunne forklare oss at de hadde vært på besøk hos en venninne i Tromsø som hadde anbefalt dem å reise til kysten av Finnmark for det skulle være så vakkert der. Det var et ungt par, hun var dansk og han var spansk og snakket bare engelsk. De ble fortalt hvor det ville være fint å gå, og hvor det var best å sette opp telt om de skulle overnatte. «Men har dere ikke fiskestenger?» spurte Tordis, noe de måtte innrømme at de ikke hadde. «Nei, men da må dere jo være med hjem til oss, så skal dere få låne». Vi gikk tilbake til huset. Og det ble funnet frem to fiskestenger og en eske med angler. «Og så må dere ha med dere jordmakk.» De så uforstående på hverandre: «Jordmakk?» « Jo, for dere får ikke fisk om dere ikke har makk». Ingvild fant frem en plastboks og stakk hull i den, og bad dem gå med henne så skulle hun vise dem hvor de kunne finne makk. Hun tok dem med opp til skjåen hvor det var tykk fin matjord og fant frem en spade. « Nå graver jeg og så plukker dere». De var fremdeles like uforstående og jeg bøyde meg ned og viste dem hva en jordmakk var. Litt senere vandret de til fjells med hver sin stang og det utstyret de trengte for å fiske, sammen med anvisninger om hvor de måtte gå.
Hvilke motytelser er det man kan tenke seg at Tordis forventet for det gavebyttet hun hadde etablert til dem? Det var ikke engang sikkert at hun noen ganger så fiskestengene igjen, og det hun med sikkerhet forstod, var at det ikke var mye de forstod av det som foregikk i Småfjord. Det er rimelig å anta at hun heller ikke hadde noen forventninger om at utlån av fiskestengene ville innebære at de bar fjellfisk til gårds. Tordis handlinger kan ikke forstås med utgangspunkt i den logikken som formuleres innenfor Mauss perspektiv. Hva kan da forklare Tordis handlinger? Det kan tenkes at disse handlingene kan forstås som symbolske, en måte å leve opp til utsagn om kvinner og steder i Finnmark, om disse kvinnenes og stedenes gjestfrihet og generøsitet. En mer sannsynlig fortolkning er at Tordis tilkjennegav at hun hadde kunnskaper og erfaringer som var av stor verdi og som bare kunne vises gjennom å gi. Det var likevel viktig å ikke gi for mye og det er dette Weiner legger i begrepet «keeping-while-giving» (1992). Det er ikke ideen om retur av gaven som genererer byttet. Men det man beholder samtidig som man gir. For i alle bytterelasjoner så blir det den sosiale identiteten til deltakerne, det de har det som gjør dem forskjellig fra hverandre og det som gir form til de handlinger og den mening som skaper byttet. Weiner forstår bytte som en prosess som «mediates the opposition between the self and others, while simultaneously it reenforces the very same opposition» (1992:197). Bytte skaper individuell identitet og forhindrer samtidig at identiteten til en person blir totalt absorbert av den andre. Balansegangen mellom total autonomi fra andre og total avhengighet av andre er noe som utvikles gjennom bytteprosessen. Bytte gjør at sosiale rom kan forhandles om, samtidig som det personlige roms grenser (eller individets autonomi) vedlikeholdes (1992:213). Individer begrenses gjennom byttet, samtidig som gaven opprettholder deres personlige autonomi. Ting, som fiskekaker, ullsokker og fiskestenger kommuniserer der ord mangler. De er symbolske uttrykk for den avhengighet og de følelser man har vis a vis de andre, samtidig som de gir mulighet til å kommunisere ens egen uavhengighet, som Weiner påpeker: «Exchange does not alienate the donor as Marcel Mauss and Karl Marx implied but gives scope to the ongoing process wherein the donor and the recipient may continually reevaluate the others and their own current condition or states of being in the system» (1992:213). Det Tordis oppnår er først og fremst å fortsette å være Tordis vis a vis de andre, selv om disse andre er fremmede for henne. Hun bygger sin identitet og integritet på verdier som hun oppfatter som viktige for å være en respektabel kvinne i egne øyne selv om konteksten endres, eller personene rundt henne skiftes ut. Verdighet knyttes til å være noe for andre, der man opparbeider seg respekt nettopp gjennom disse relasjonene og ikke gjennom den gaven som gis og de bånd denne skaper. Selv om man kan vise til at gaven i noen sammenhenger genererer makt, så er dette vanskelig å tenke seg som et generelt poeng ved gavebytte. Gavens betydning er et spørsmål man må stille i forhold til de sammenhenger der gaven gis, og der det kan vise seg at denne betydning har flere sider, noe jeg har forsøkt å gi et innblikk i.
Matgavens betydning i vedlikehold og etablering av sosiale relasjoner har Marianne Lien (1989) vist viktigheten av. I hennes studie av matvalg og matvaner i Båtsfjord, viser hun hvordan distribusjon av mat er et uttrykk for samhørighet og fellesskap. Mat styrker enheten innad, samtidig som grensene for gruppetilhørighet markeres utad. Man gir ikke matgaver til alle, verken i Båtsfjord eller i Småfjord. Matgavene i Småfjord flyter rundt i et nettverk av individer som på ulike måter og i ulik grad er avhengige av hverandre. Gjennom disse gavene forteller man historien om den betydning disse individene har, samtidig som disse gavene forteller historien om hvem man selv er. Når vi la til kai etter å ha vært ute og fisket sei på sommeren, ble gjerne dagens fangst distribuert til noen av de som stod på kaia, samtidig som andre ikke ble tilgodesett av dagens fangst. De sosiale relasjoners betydning i Småfjord kan kartlegges gjennom å følge distribusjonen av fisk, fiskekaker, ullsokker og avfall. Gjennom disse gavebyttene blir ikke bare det lokale fellesskapet bekreftet. Verdier som hjelpsomhet, omsorg og samarbeid er knyttet til kvinneidentiteten (Holtedal 1998). Denne identiteten blir bekreftet gjennom å gi bort mest mulig, noe LisbetHoltedal har vist fra Veggefjord, av både materielt og åndelig, til trengende både lokalt og gjennom misjonsforeninger til den 3. verdens befolkning (Holtedal 1986). Disse verdienes sentrale betydning i etableringen av kvinneidentiteten, gjør det problematisk for kvinnene å kunne ha fast arbeid. Da fiskebruket var i drift arbeidet mange av kvinnene i ulike deler av produksjon, men de var gjerne deltidsansatte eller arbeidet i den perioden da fisket var mest intensivt. «Det var greit arbeid,» kunne Eline fortelle, «for da kunne jeg gå hjem for å se til ungene og sauene, men i lammingen kunne jeg jo ikke gå på arbeid, da måtte jeg jo være hjemme». I dag er fiskebruket nedlagt, men har vært åpent under vinterfisket og har da fungert som mottaksannlegg for en av fiskeribedriftene i nærheten. Det har da vært med arbeidskraft fra fiskerbondehusholdet der kvinner har en fleksibel nok tilværelse til å kunne arbeide på bruket.
En av de yngre kvinnene som hadde tre barn i skolepliktig alder uttrykte seg slik: »Her ute er det nå snart den eneste plassen der det går an å være husmor. Når jeg drar til byen, og folk spør meg hva jeg gjør, blir jeg møtt med at «går du bare hjemme». Man har jo snart ikke lenger lov til å være bare husmor.» Kvinnene jeg møtte oppfattet ikke husarbeidet som en byrde, eller som et uttrykk for at de ikke utførte likeverdige arbeidsoppgaver med mannen eller andre kvinner. De hadde likevel en klar forståelse av at husarbeid ble oppfattet av de generaliserte «andre», de utenfor bygda, som et arbeid som ikke var jevnbyrdig med å være lønnsmottaker.
Thiessen, Jentoft og Davis viser i en sammenlignende studie av hustruer til fiskere i Nord-Norge og Nova Scotia blant annet til at, «The work of women as wives and mothers is subordinate in social status and economic leverage, but it arguably can sustain male participation by providing labor and support services that fuel the cycles of production and reproduction» (1992:343). De påpeker at det er kvinner som bygger opp under de sosiale og økonomiske betingelsene for at menn kan delta i fisket samtidig som de er ansvarlig for forhold som er nødvendig for husholdets opprettholdelse i fremtiden. Men kvinner er, som jeg har argumentert for her, i tillegg ansvarlig for familiens og husholdets respekt eller ære utad. Husarbeid kan ikke bare forstås i forhold til økonomiske og politiske faktorer, men er en aktivitet som skaper mening og sammenheng i tilværelsen. Dette har i mye forskning vært oversett. Husarbeid blir av Thiessen, Jentoft & Davis oppfattet som de byrder som kvinner kan lettes for gjennom å skape adgang til barnehageplasser og offentlige tilbud som kan ta over husarbeidsoppgavene. Deres analyser og løsninger tar imidlertid ikke hensyn til den meningsskapende siden av husarbeid og hvordan man gjennom aktiviteter skaper og vedlikeholder et kvinnefellesskap, og heller ikke til at det er gjennom disse prosessene man skaper seg selv, sin egen kvinneidentitet, i et fiskerisamfunn. I kvinnenes verden og gjennom deres begreper om verdighet er det å ta seg av ungene, huset og de arbeidsoppgaver som følger med, det som gir innhold til begrepet. For disse kvinnene er det å være ansvarlig for den daglige driften av et hushold det som oppfattes som meningsfullt, ikke minst utfra sine egne begreper om kvinnelighet. Samtidig som denne arbeidsdelingen mellom kjønnene gir verdighet til både kvinner og menn.
Kirsten Hastrup viser i sin studie av kvinnelighet og mannlighet på Island (1989), at landbruk og fiskerier er omsluttet av ulik logikk. Landbruk, og da først og fremst husdyrhold, er knyttet til høstingens logikk, der de langsiktige overveielser dette innebærer forutsetter at fokus rettes mot den sosiale organiseringen av denne virksomheten. Fiskeriene er omsluttet av jaktens logikk og Hastrup argumenterer for at fisket dermed innebærer øyeblikksbestemte relasjoner mellom menn og bytte. Denne umiddelbarheten fører til en eksternalisering av det sosiale system og fiskeriets omgivelser. Menn på Island konstituerer sin maskulinitet gjennom å være hovedansvarlig for arbeidet med saueflokken, og ikke minst gjennom å være enerådende i oppsyn med og innsamling av dyrene på beite. Menn driver i perioder fiske, men dette er ikke en aktivitet som i like stor grad som sauedrift omsluttes med maskulin stolthet. Kvinnelighet knyttes til de aktiviteter som utføres innenfor gårdens gjerder; kvinner har hovedansvaret for stell av kyrne og andre aktiviteter innen gårdens område, og som utgjør «det temmede» og det sosiale. Menn og sauer er mer tvetydig klassifisert fordi de i tillegg til å være knyttet til de aktiviteter som skjer på gården, har tilgang til det ikke-sosiale; de har adgang til og behersker naturen og «det ville». Og kvinner på Island er, som Hastrup påpeker, utelukket fra menns ville rom (1989:79).
Dette sosiale og kulturelle mønsteret er meget ulikt det man gjenfinner i Småfjord. Alt husdyrhold er først og fremst kvinners ansvar, ikke bare de aktiviteter som er innesluttet av gårdens grenser. Kvinner har også hovedansvaret for oppsyn og innsamling av dyrene mens de beiter i fjellet. Kvinner benytter i tillegg utmark i stort omfang, både i rekreasjonsøyemed -- for å dra på tur, men i tillegg i forbindelse med fisketurer og bærhøsting. Naturen oppleves ikke som farefull og vill, som i følge Hastrup er kvinnene på Islands kategorier når de skal beskrive sine omgivelser. Naturen er et landskap som også kvinnene kjenner og behersker. Omgivelsene er fulle av spor og fortellinger som er knyttet til de opplevelser og erfaringer man tidligere har gjort med bruken av disse, historier som ble feltarbeideren til del når vi gikk i fjellet sammen eller tok båten for å dra «ut på tur». Det var kvinnenes arbeidsoppgave å se etter sauene mens de var på fjellet, og disse arbeidsoppgavene ble gjerne kombinert med å gå en fjelltur, og kanskje se etter noe bær. Ofte tok vi båten når vi skulle se etter sauene og da ble gjerne dette kombinert med å gå inn i nabofjordene for å gå en tur i fjæra og se hva som hadde drevet på land i løpet av vinteren. Disse turene kunne også kombineres med å gå på kaffebesøk i noen av de husholdene i nabofjordene, eller besøke tidligere bosteder som nå var forlatt. «Å se etter sauene» var en aktivitet som kvinnene fra primærnæringen deltok i hele sommeren. Hvilke merker3 som var observert hvor og hvordan det gikk med de sauene som hadde flere lam å ta vare på, var viktig informasjon som fløt rundt i nettverket av kvinner med tilknytning til husdyrhold. Mennene deltok i disse søkene når dyrene skulle hentes ned fra fjellet, i tillegg til at de deltok i de mest arbeidsintensive perioder, i forbindelse med sauesanking, slaktingen og i forbindelse med slåttonna.
I Småfjord er det fisket og det renommé man kan bygge seg opp som «en god fisker» som er utgangspunkt for den mannlige stolthet, i tillegg til at å være en god fisker betyr at mannen tilfører husholdet betydelige økonomiske ressurser. De sentrale verdiene, som menn måler hverandre i forhold til, er knyttet opp til arbeidsomhet, å kunne tåle en støyt i tillegg til at man ikke må være drikkfeldig - i hvert fall ikke i de mest arbeidsintensive periodene. Andreas, som ikke lenger drev fiske da han «hadde havnet på flaska», som det ble sagt - hadde fremdeles et positivt omdømme i bygda. Når det ble snakket om hans ulykksalige skjebne, ble det gjerne i samme åndedrag nevnt at «men du aner ikke for en flink fisker han var, og god å lage mat det var han også». Dette viser samtidig til hvordan man rangerer mellom de ulike verdiene som er konstituerende for mannens ære og verdighet.
Småfjord ligger ut mot havet, og selv om «været kan slå godt ned» når bare vindretningen står imot, er fjorden rimelig godt beskyttet av fjellsider på begge sider av innløpet til fjorden. Småfjord har en god havn for fiskeflåten. Sundet utenfor er lunefullt, og på den lokale kirkegården står det en minnesbauta med navn over de som har vært tapt der ute. Med ikke så mange års mellomrom føres nye navn til. I Småfjord, i motsetning til i Hastrups beskrivelse av Island, oppfattes likevel ikke naturen som vill og farlig verken av menn eller kvinner. Naturen og dens krefter skal ikke bekjempes, men krever at man kan tilpasse seg og ta sine forholdsregler når det er i ferd med å blåse opp. Historier om vinterstormer som renset fjøstak gjenfortelles i mange ulike sammenhenger. Og ikke uten grunn er de fleste husene bardunert fast i fjellgrunn. Været følges med stor nøyaktighet av de fleste. Beate kunne fortelle meg at, uavhengig av om det ble fisket eller ikke, hadde Kåre klokkeradion på til den første værmeldingen klokken 6.00 om morgenen, og utover dagen gikk det slag i slag. Værmeldingen måtte oppdateres hver halvtime. Under kveldens dagsrevy, gikk gjerne samtalen livlig mens fiskeripolitikk ble diskutert, men under værmeldingen skulle det være stille.
Ikke bare for fiskerne var været viktig. Enkelte av ungene er avhengig av skoleskyssbåt for å komme seg til og fra barne- eller ungdomsskolen. Om det blåste opp var det viktig at ungene kommer seg trygt hjem umiddelbart, hvis ikke kunne de få en risikabel overfart over sundet eller i verste fall bli værfaste. En av de vinterdagene da både værmelding og værtegn sannsynliggjorde at det kunne komme til «å slå ned» på sundet, ble skoledagen avbrutt og det ble ringt etter skoleskyssbåten. På vegen ned mot kaia pratet ungene livlig seg imellom om at «nå skulle de nå endelig komme seg ut å prøve seg». Stemningen var oppglødd, og alle -- både jenter og gutter gav uttrykk for at dette så de virkelig frem til. Da båten kom stod de ytterst på kaia og småskubbet hverandre ivrig for å komme først om bord. Ingen av ungene gav uttrykk for (eller kunne gi uttrykk for) at de var redde, selv om stemningen ble betydelig roligere under overfarten. Småjentene krøp opp i fanget til feltarbeideren, mens guttene satt i stolene sine og tok frem noe lesestoff, eller skrudde opp walkmanen. Selv om de fleste kvinnene behersker det å være i båt, gav noen av de kvinner som har menn som er fiskere, eller barn som er avhengig av skoleskyssbåten, likevel uttrykk for at de ikke fikk «ro i seg» før alle var i hus. Denne uroen inngikk gjerne i samtaler om hvorvidt flytting var en aktualitet eller ikke. Etter at et av stormvarslene var gått ut over værmeldingen kunne en av mennene fortelle meg at hans bror sørpå hadde ringt hjem og fortalt at «stormvarslene var det eneste som fylte han med hjemlengsel».
Ungenes glede over en vinterstorm er en glede som har flere innfallsvinkler. Vinterstormers historie fortelles og gjenfortelles i mange av de sammenhenger der ungene er til stede. Deres betydning viser til folks evne til å håndtere de utfordringer som naturkreftene stiller den enkelte ovenfor. Ungene fikk anledning til å vise seg som kompetente på sjøen, vis a vis hverandre og overfor det voksne mannskapet om bord på skoleskyssbåten. I denne konkurransen ble den sosiale organiseringen blant ungdommen synlig. Å gå over fjorden i høy sjø var en lokal kompetanse som de delte med hverandre og evaluerte hverandre i forhold til. Det å beherske naturelementene er en nødvendighet og verdi som verdsettes høyt i dette samfunnet. Ikke minst er dette nødvendig kompetanse for fiskerne. Ungene fikk anledning til å vise at de behersket naturelementene og ble gjennom dette tettere knyttet til de historier og det stedet som ble formulert i disse fortellingene. Stedet fikk den mening det hadde.
Samtidig kan ingen, i hvert fall ikke om man har vært om bord i en båt i høy sjø, se bort fra at dette er en sterk konkret fysisk, kroppslig opplevelse. Og kroppen taler for mange i disse sammenhengene sitt eget språk gjennom kvalme, svimmelhet og uro. Denne kvalmen, svimmelheten og uroen kan man bare komme til rette med gjennom å akseptere det omgivelsene i slike øyeblikk krever. Man kan bare stå oppreist eller arbeide i en båt i høy sjø når man også kroppslig sett aksepterer sjøens rytme. Dette innebærer ikke å gi seg over, men å integrere sjøens rytme i båtens, sin egen og kroppens rytme. Det er samtidig bare mulig å bekjempe den uro som følger med å være konfrontert med naturens krefter, når kroppen har falt inn i den rytmen som bryter mot skroget. Om man kjemper mot bølgene vil man bli syk eller falle, man blir i hvert fall ikke i stand til å stå til rors eller gjøre det arbeidet som er nødvendig å gjøre for å bringe båten og de om bord vel i havn. Naturen er i slike situasjoner en sanselig og konkret erfaring som man må handle i forhold til, og som det kan fortelles om.
Tim Ingold (1998) tar som sitt utgangspunkt at omgivelsen fremkommer gjennom den prosessen som våre liv er, vi skaper dem, slik de skaper oss, og poengterer samtidig at dette innebærer at omgivelsene derfor i seg selv er historiske. Å bevege seg gjennom, og utføre handlinger i konkrete omgivelser innebærer at man sansemessige opparbeider seg ferdigheter om omgivelsene. Gjennom disse prosessene vil den mening som ligger i omgivelsene være noe man oppdager, samtidig som de handlinger og den bearbeidelse som disse omgivelser over tid har vært gjenstand for, er en del av den mening den har. Denne mening kan deles, gjennom at man blir brakt inn i tilstedeværelsen av noen komponenter i omgivelsene, gjennom «the education of attention» (:173). Det var en slik læringsprosess jeg ble brakt inn i gjennom å bli tatt med til de fiskeplassene, fraflyttede boplassene eller andre steder som ble oppfattet som betydningsfulle. Ingold sier: «Through this fine-tuning of perceptual skills, meanings immanent in the environment -- that is in the relational contexts of the perceivers involvement in the world -- are not so much constructed as discovered» (opc:173). Verden fremkommer altså ikke gjennom de kulturelle kategorier vi ser den gjennom, men gjennom vårt engasjement med den. Fortellinger om verden er en del av dette engasjementet, og deres oppgave er å gi form til menneskets opplevelser og følelser. Ingold kritiserer med dette de som tar kulturelle konstruksjoner som sitt utgangspunkt i forståelsen av relasjonen mellom mennesket og mennesket omgivelser. Dette poeng understrekes av Bruno Latour som har påpekt at fenomenene i vår daglige verden er både faktiske, sosiale og fortellinger på samme tid (1993), selv om han ikke tar individets praktiske engasjement som sitt utgangspunkt.
Munk-Madsen har i artikkelen «Mors hjemmelavede fiskefrikadeller» vist hvordan matlaging og særlig bearbeiding av fisk i fiskerirelaterte hushold både knytter kvinner og menns liv sammen og atskiller dem. Hun beskriver hvordan mennene er de som oftest bringer fisken til husholdet og at menn også gjerne deltar i selve produksjonsprosessen. Men «når æren skal fordeles skiller kønnene igjen» (1995:72). Fiskekaker er først og fremst et kvinnelighetssymbol. Det er ikke gjennom disse aktivitene at mannlighet bekreftes. Samtidig argumenterer Munk-Madsen for at hjemmelagde fiskekaker både kan oppfattes som et produkt og en prosess, de har en substans dvs. natur, en mening dvs. kultur og en makt dvs. sosialitet. «De findes ikke hver for sig, men sammenblandet» (1995:79). Da jeg med stor entusiasme spurte en av kvinnene i småfjord om hun kunne lære meg å lage fiskekaker, resulterte dette i at hun, etter at vi hadde filetert fisken som var fanget tidligere på dagen sa til meg og datteren «at nå må dere se her»; hun blandet hyse og torsk i kjøkkenmaskinen og hadde i egg, mel, krydder og melk. «Hvor mye av hvert bruker du?» spurte jeg. «Å,» var svaret jeg fikk; «det er å prøve seg frem». Hun laget ferdig en farse og ba meg smake og kjenne på konsistensen. «Så nå er det bare å prøve-- jeg tar bærbøtta og går en tur opp i liene». Jeg må nok innrømme at de første farsene jeg laget bar preg av at jeg var en novise i faget, og samtidig bekjenne at mine fiskekaker aldri har blitt så gode som hennes. Dette er for så vidt ikke poenget -- det historien viser er hvordan læringsprosessen utartet seg. Jeg fikk ikke en nedtegnet oppskrift, men hun rettet min oppmerksomhet mot den prosessen som var viktig, og den kvalitet det ferdige produktet skulle ha. Gjenom disse retningslinjene kunne jeg selv oppdage den mening denne komponenten av hennes tilværelse hadde for henne. Kanskje hadde hun liten tro på at jeg kunne bli en god fiskekakelager, men likevel gav hun meg konkret tilgang på en liten del av det som var hennes tilværelse og som hennes verdighet var knyttet til. Dette utgjør en del av min posisjon i dag, sammen med alle de andre erfaringer som vokser sammen i det punktet som jeg ser kvinnelighet og mannlighet fra.
Gullestad, Marianne 1996 Everyday Life Philosophers: Modernity, Morality and Autobiography in Norway, Oslo: Universitetsforlaget
Hastrup, Kirsten 1989 «Mandligt og kvindeligt. Kjønnets betydning i islandsk kultur» i Kirsten Hastrup & Kirsten Ramløv (red.) Kulturanalyse: fortolkningens forløb i antropologien, København: Akademiske Forlag
Holtedahl, Lisbet 1989 «Marginalisering af kvindekundskap. Eksempler fra Veggefjord» i Ottar Brox & Marianne Gullestad (red.) På Norsk Grunn: Sosialantropologiske studier av Norge, nordmenn og det norske, Oslo: Ad Notam
Holtedahl, Lisbet 1986 Hva muttern gjør er alltid viktig, Oslo:Universitetsforlaget
Ingold, Tim 1998 «Culture, Nature, Environment: Steps to an Ecology of Life.» i B. Cartledge, (red.) Mind, Brain and the Environment, Oxford: Oxford University Press
Larsen, Sidsel Saugestad 1980 «Omsorgsbonden,» i Tidskrift for samfunnsforskning bd. 21, Oslo: Universitetsforlaget
Latour, Bruno 1993 We Have Never Been Modern, Great Britain: Harvest Wheatsheaf
Lien, Marianne E. 1989 Fra Boknafesk til Pizza: Sosiokulturelle perspektiv på matvalg og endringer av spisevaner i Båtsfjord, Finnmark, Oslo: Oslo Occasional papers in Social Anthropology, nr.18
Mauss, Marcel 1995 Gaven: Utvekslingens form og årsak i arkaiske samfunn, Fagernes: Cappelen Akademiske Forlag
Munk-Madsen, Eva 1995 «Mors hjemmelavede fiskefrikadeller. Naturen i hverdagen» i Kvinder, Køn & Forskning, nr. 2 København
Rossvær, Viggo 1998 Ruinlandskap og modernitet, Oslo: Spartacus
Rudie, Ingrid 1984 «Innledning» i I. Rudie, (red.) Myk start -- hard landing, Oslo: Universitetsforlaget
Sørhaug, Tian 1996 Fornuftens fantasier: Antropologiske essays om moderne livsformer, Oslo: Universitetsforlaget
Thiessen, V., Davis, A. & Jentoft, S. 1992 «The Veiled Crew: An Exploratory Study of Wives Reported and Desired Contribution to Coastal Fisheries Enterprises in Northern Norway and Nova Scotia» i Human Organization årg 51. nr. 4, Washington DC: The Society
Weiner, Anette B. 1976 Women of Value, Men of Renown New Perspectives in Trobriand Exchange, Texas Press Sourcebooks in Anthropology, Austin: University of Texas Press.
Weiner, Anette B. 1992 Inalienable Possessions: The Paradox of Keeping-While-Giving, Berkeley, Los Angeles, Oxford: University of California Press
Klikk her for å laste ned hele artikkelen som Word format - med originale fotnoter!