[an error occurred while processing this directive]
Publisert søndag, den 27. april, 2003.
Det er verdt å se nærmere på hva Becket gjør med når han setter opp sin non-lineære fortelling på et felt forbeholdt det lineære. Det er først og fremst fortellingen Becket maltrakterer. Ellers er stykket så klassisk som det kan bli: Karakterene er tydelige, stedene er beskrevet med karakteristiske detaljer, språket er lett for en klassisk skolert skuespiller å ta til seg - og skuespillet er svært billig å sette opp, siden scenene er så enkle og settene tar så liten plass. Økonomien i stykket er kanskje den største bragden - det er skrevet av en kar som vet nøyaktig hvor mye det koster for et lite filleteater å sette opp et stykke. Altså: Det er utelukkende fortellingen Becket maltrakterer. Og det kan han bare gjør med slagkraft når han så trofast holder seg til teaterets rammer på alle andre punkter.
Sprengkraft oppnår man først når folk gradvis blir klar over at de sitter og tenker noe annet enn det de har gjort frem til nå. "Waiting for Godot" begynner som et vanlig teaterstykke. Tittelen er en helt vanlig teatertittel. Scenen ser ut som en vanlig teaterscene. Skuespillerne snakker som vanlige skuespillere osv. osv. Men etter hvert vokser mistanken hos de som sitter der og ser på stykket: Det her er faen meg ikke noe vanlig stykke. Hva er det Becket driver med? Når teppet går ned, er det for sent. Kritikerne veltes ut i byen og natten, illsinte og frustrerte over å ha blitt manipulert til å tenke i andre baner i et par timer.
Den reaksjonen som kom fra erfarne teater-gjengere under premieren, uteble da forestillingen ble satt opp i San Quintin Maximum Security Prison i 1957. De som aldri hadde vært på teater før, så ikke noe spesielt sjokkerende i at historien ikke hadde noen skikkelig begynnelse, midt eller slutt. For alt de visste, kunne alle teaterstykker være på den måten. Altså: Det var først og fremst erfarne teatergjengere som i utgangspunktet lot seg provosere over "Waiting for Godot". Det menneskelige vrakgodset i San Quintin så på scenen med helt andre øyne.
Symbolene er tydelige, bildene er sterke. Egentlig et perfekt stykke å sette opp for folk som aldri har vært i teater - nettopp fordi det er så umiddelbart. Nå i ettertid er det opplagt: Ibsen hadde vært et dårligere valg i San Quintin enn Becket. Noen halvgalninger i en ørken har mer å si til livstidsfanger enn norsk småborgerskap på midten av 1800 tallet. Becket drukner stykket sitt i tung symbolikk: Gud og Jesus og korsfestelse, Kain og Abel og brodermord, Frazier, "The Golden Bough" og menneskeofring, snakkende busker, folk hengt i trær: Men samtidig går alle i Bowler-hatter (som Charlie Chaplin), og de mister buksene akkurat som i en gammel stumfilm. Hvorfor skulle ikke fangene i San Quintin like stykket ?