[an error occurred while processing this directive]
Publisert søndag, den 27. april, 2003.
Statoil skal bygge LNG-anlegg på Melkøya utenfor Hammerfest. Som et ledd av konsekvensutredningen for anlegget foretok kulturetaten i Finnmark Fylkeskommune en kulturhistorisk registrering av øya i 1998 (konsekvensutredning, bakgrunnsinformasjon, utgravingsinformasjon, bilder m.m. se for eksempel www.nordlys.no).
Arkeologiske kulturminner, nyere tids bygningsmiljø og krigsminner ble registrert og dokumentert. De forhistoriske kulturminnene som ble registrert, strekker seg fra tidlig eldre steinalder (ca. 7000-5000 f.kr) til begynnelsen av jernalderen (ca. 300 e.kr.). Det er Tromsø Museum som har forvaltningsansvaret for kulturminner i Nord-Norge, og utfører derfor de arkeologiske undersøkelsene på øya. Utgravingsprosjektet ble finansiert av Statoil. Bakgrunnen for dette er kulturminneloven der før - reformatoriske kulturminner og samiske kulturminner eldre enn 100 år er fredet. Statoil søkte om, og fikk dispensasjon fra loven under forutsetning av at de finansierte kostnadene ved undersøkelsene.
Arkeologiske utgravinger har som grunnleggende konsekvens en fullstendig ødeleggelse av kulturminnene som undersøkes. Etter utgraving er levningene ødelagt for all ettertid. Utgraving betyr derfor først og fremst gjennomføring av en så grundig dokumentasjon som mulig slik at man i framtida skal kunne bruke resultatene fra utgravinger i nye forskningsprosjekter. På Melkøyaprosjektet ble det gjennomført en konsekvent og grundig dokumentering av både de menneskelige og de naturvitenskaplige prosessene som ligger bak dannelsen av kulturminnene og kulturmiljøet.
I Sundfjæra ble det totalt funnet 20 hustufter. Det ble undersøkt en rekke andre strukturer, som mulige gravrøyser, hellegroper, ryddete flater, ildsteder, kokegroper og bålflak. Det var i forbindelse med undersøkelse av en av røysene at en av ravperlene ble funnet. Bevaringsforholdene for organisk materiale er ikke gode på Melkøya, det er derfor ikke bevarte rester etter skjelett, klær, eventuell innsvøpning eller lignende.
De to hellegropene ble funnet i Sundfjæra nedre. Dette var avlange groper, rundt 2-3 meter i lengde og 1 meter i bredde, med et fett aske- og kull-lag i bunnen. Disse ble trolig anvendt i forbindelse med utvinning eller koking av tran en gang i tiden mellom 200-1200 e.kr. Sundfjæra er et relativt skjermet dalsøkk med et flatere område mot havkanten i sør og et brattere område mot nord. Området er delt i to arkeologiske deler: Sundfjæra midtre og Sundfjæra nedre. Det øvre området ligger over en terrassekant og her ble det funnet levninger fra eldre og yngre steinalder. Det lavere området har rester fra yngre steinalder og tidlig metalltid. I Sundfjæra midtre er det påvist 10 hustufter fra yngre steinalder. I øvre del av feltet et aktivitetsområde som er datert til eldre steinalder. I tillegg er det påvist ildsteder, ryddete flater, mulige graver og andre strukturer
På Melandet, på andre siden av Melkøya-sundet, ble mange meget godt bevarte gjenstander avdekket. Dette området var sterkt påvirket av Statoils utbygging av vei- og tunellforbindelse til Melkøya, og utgravingene her ble gjennomført på kort tid for å unngå konflikt med utbyggingen. Her har det også vært flere naturvern - demonstrasjoner mot Snøhvit, blant annet med fastlenking til anleggsmaskiner. Det ble åpent et område på ca 20 kvadratmeter, og en rekke enkeltgjenstander ble funnet.
Utgravingene på Meland var av begrenset omfang. Her skulle i utgangspunktet et område som ligger på en strandterrasse rundt 15 meter over havet bli undersøkt. Dette arbeidet ble satt i gang i begynnelsen av juli. Statoil hadde satt i gang store anleggsarbeider her. Over dette området skal en vei- og tunnelforbindelsen til Melkøya gå. I dette området er det nå plassert en brakkerigg for anleggsarbeidere. Det viste seg at området hadde fine levninger etter forhistoriske aktivteter. I nedkant av terrassen og i nærheten av en liten bekk, avslørte prøvestikk fine gjenstander fra yngre steinalder og tidlig metalltid. I dette området skulle det i opprinnelig ikke foretas større arkeologiske undersøkelser da anleggsvirksomheten var kommet langt. Området er rett i nærheten av tunnelinnslaget til Melkøyatunnelen.
Det ble jobbet tett i tett med bulldozere og gravemaskinger. Utgravingene kunne ikke påvise noen strukturer i form av tufter, ildsteder eller lignende. Sannsynligvis befinner eventuelle tufter seg i områdene som er berørt av utbyggingene.
Kort introduksjon om Finnmarks forhistorie (basert på dagens faglige diskurs).
A. Eldre steinalder
I forhistorien har vannstanden vært høyere enn i dag. Siden boplassene har ligget nært strandsonen ligger de eldste høyest og de yngste lavest. Dette reflekterer sjøens gradvise tilbaketrekking siden siste istid for ca. 12000 år siden. I Sundfjæra på Melkøya fant man bosetningsspor fra eldre steinalder på toppen, noe lengre ned ligger hustufter fra yngre steinalder (4500 1800 f.Kr), og ned mot strandlinja finnes boplasser fra tidlig metalltid (1800-0) til jernalder.
På Melkøya ble det dokumentert aktiviteter fra den tidligste tida etter at isen trakk seg tilbake fra kysten og fram til begynnelsen av vår tidsregning. De eldste sporene ser ut til å stamme fra tidlig eldre steinalder, og er trolig rundt 10.000 år gamle. Ettersom organisk materiale som skinn, bein og tre ikke bevares over så lange tidsperioder, består disse funnene av steinredskaper og rester etter tilvirking av steinredskaper.
For 13 - 14 000 år siden hadde isen trukket seg såpass tilbake at kysten i Finnmark var isfri, og for rundt 11 000 år siden var også fjordarmene isfrie. Mellom 9 000 og 7 000 f.kr. forsvann isen også fra innlandsområdene. I perioden fra isen først begynte å forsvinne og fram til rundt 8 000 f.kr. var landskapet åpent, og vegetasjonen bestod av vier, gress og lyng. Etterhvert begynte bjørkeskogen å vokse til, og fra 6 500 f.kr. fantes det furu. Mellom 7 000 og 3 800 f.kr. kom en varmeperiode. Klimaet var da varmt og tørt og gjennomsnittstemperaturen lå rundt 1,5 til 2 grader høyere enn i dag. Størstedelen av Finnmarksvidda, og fjordarmene, var da dekket av furuskog. Furu og bjørk vokste side om side langt ut i de ytre fjordstrøkene i Finnmark.
I løpet av eldre steinalder skjedde det store endringer i landskapet. Etterhvert som vekta som isen hadde på innlandet forsvant, hevet landet seg hurtig. På grunn av is smelting steg imidlertid også havet kraftig i perioden 6 400 - 3 800 f.kr. I noen områder var landhevningen så kraftig at havstigning ble utjevnet, men på ytterkysten der landet hevet seg sakte var det en tydelig havstigning. Her kan man se at eldre boplasser har blitt oversvømmet i siste halvdel av eldre steinalder.
Fra den første delen av Finnmarks forhistorie kjenner vi nesten bare til steinredskaper og avfall fra redskapsproduksjon. Noen beinredskaper fra siste del av eldre steinalder er funnet på Gressbakken i Varanger. Redskapene ble utformet av mange ulike typer stein, og man anvendte seg av lokale råstoffer. Grovkornet og finkornet kvarsitt er vanlig å finne på lokaliteter fra eldre steinalder, men man har også brukt bergkrystall, chert og kvarts. Noe flint, som ikke finnes som naturlig bergart i området, er også funnet. Ved hjelp av ulike hugge- og pressteknikker ble råstoffene utformet til redskaper som pilespisser, spydspisser, kniver, skrapere og øks. Ettersom innlandet var dekket av is i begynnelsen av eldre steinalder kjenner vi bare til kystboplasser fra de tidligste tidene. Boplassene ligger gjerne på smale eid eller nes, og på små øyer der man har hatt tilgang til havet fra flere sider. De fleste boplassene er åpne lokaliteter uten synlige boligstrukturer, og bare på få plasser er det funnet teltringer eller fundamenter for vindskjul. Disse kan tyde på at man har flyttet mye mellom ulike plasser.
Materialet langs ytterkysten kan være knyttet til fangst, mens fjordstrøkene ble benyttet til jakt på landpattedyr. På Slettnes på Sørøya som ikke ligger langt fra Melkøya i Finnmark har mest sannsynlig de maritime ressursene vært utnyttet, selv om man finner materiale knyttet til jakt. Skillet mellom ytterkyst og fjord er ikke så markant. Materialet fra Slettnes er med på å bekrefte forbindelsen mellom det eldste materialet i Vest Norge og i Finnmark, men sier ikke noe om hvilken vei bosetninga har spredd seg østfra eller sørvest. Det vi kan si er at kysten av Nord-Norge fra Helgeland til Varanger synes å ha blitt tatt i bruk omtrent samtidig.
I løpet av Boreal tid fase 11, kommer furua til Finnmark. Havet står i dagens nivå. Redskapsinventaret domineres av flekker, kanskje beinpiler ble brukt istedenfor tangepiler.
Havet fortsetter å stige fram til ca. 6000 BP, da transgresjonen når sitt maksimum. Det arkeologiske materialet fra den siste fasen i eldre steinalder er mer omfattende enn de foregående. I denne fasen oppkommer pilespisser med rett eller skråstilt egg, såkalte tverrspisser. I løpet av denne fasen begynner man å slipe redskaper, da spesielt økser av skifer. I de tidligere faser var steinteknologien preget av store grove avslag og huggeteknikk.
Et helt nytt innslag i datatilfanget er bevarte Møddinger. Det er funnet organisk materiale i møddingene på Mortensnes og i Varanger. Det Osteologiske materialet viser sterk dominans av sel, fisk og sjøfugl. Når dere hører begrepet mødding, hva tenker dere da? Avfallshaug der steinaldermennesket kastet søppla? Det er funnet skjelettmateriale i møddingene, hvordan skal man fortolke dette? Det er også funnet prydgjenstander som f.eks. en kobberdolk. Hvordan forklare en mødding?
Tverreggede spisser er en markør for siste del av eldre steinalder, disse finnes også på Slettnes. Vi får nå en teknologi i Finnmark som skiller seg fra sør i landet. Innlandet blir i denne fasen for alvor tatt i bruk. Helleristningssteinene som ble funnet på Slettnes stammer sannsynlig også fra denne fasen. Fem løsblokker med helleristningsfigurer ble funnet. Stor likhet mellom de høyesteliggende figurene fra Hjemmeluft i Alta. Mye taler for en samtidighet med den eldste fasen i Alta. Innlandsdyr som rein, bjørn og elg var avbildet på steinblokkene ute på øya.
De eldste helleristningsfigurene har vært tolket på flere måter: 1. Som en form for spiseseddel jaktmagiparadigme. En avbildet de dyrene en ønsket å ha jaktlykke med. 2. Som metaforer, totemer: De kan ha vært et uttrykk for at det var et behov for å institusjonalisere relasjonen mellom kyst- og innlandsgrupper i siste fase av eldre steinalder. Et rituelt og ideologisk møtested for kyst- og innlandsgrupper, noe motivene også kan være utrykk for. For eksempel kombinasjoner av maritime element (båt, kveite) og terristriske lement (elg, rein, bjørn). Båt med elghode. En forening på helleristningene kan da tolkes som en ideologisk representasjon av ideelle og ønskede konstellasjoner mellom ulike klaner?(Olsen, B) 3. Helleristninger som et kosmisk landskap. Helleristningene stort sett lokalisert i fjæresonen og kan indikere en liminalitet, den nedre verden kan man få tilgang til gjennom vannet for eksempel gjennom sjamanens reiser. Bjørnen har blitt sett på som sentral som illustrasjon på å reise mellom verdenene i kosmos. Bjørnescener på helleristningene har blitt tolket i dette perspektivet (Helskog, K).
Det er lite som tyder på en intern sosial og økonomisk diferansiering i samfunnene. Men relasjonene mellom samfunnene kan ha endret seg i siste fase av eldre steinalder da innlandet ble tatt i bruk. Det måtte nå forhandles om adgang til ressurser noe helleristningene kan være et uttrykk for.
I litteraturen beskrives samfunn fra denne tida som Jegersamfunn. Et slikt begrep vitner om at man har ansett jakten som det viktigste for slike samfunn. Som en følge av dette er ofte den jaktende mannen blitt sett på som drivkrafta for å forklare kulturen. Etnografiske undersøkelser tyder på at innsamling av vegetabilsk føde kan ha vært viktigere enn jakt. Etter dette begynte mange å ta i bruk begrepet som "samlersamfunn" eller "samler-jeger-samfunn som en betegnelse. I arktiske og subarktiske strøk som vårt, har nok animalsk diett vært ernæringsmessig viktigere enn vegetabilsk. F.eks. har nok fiske vært viktig for folk her i nord også i tidligere tider. Vi kan derfor bruke betegnelsen "jeger-samler-fiskersamfunn" om de tidligere samfunn i steinalderen. Etnografiske analyser, også fra samiske områder tyder på at kvinnene var aktive deltakere i fisket, og dermed sto for en betydelig del av fødevareproduksjonen.
Jeger-samler-fiskersamfunn rommer en økonomisk karakteristikk av de omtalte samfunnene. Begrepet band - samfunn har blitt brukt som betegnelse for deres sosiale organisasjonsform. Band betyr horde. Samfunnene har blitt sett på som de sto på det laveste trinn i den sosiale evolusjon. Man regnet med at disse samfunnene skulle ha vært egalitære. D.v.s. at de var uten formelt lederskap, ingen eiendomsrett, lik tilgang til ressurser m.m. Et annet tradisjonelt syn var at gruppene var svært mobile, de var enkelt organiserte og lite spesialiserte. Samfunnene ble på 60-tallet forklart som ensartede og homogene. Ofte har livet til disse menneskene blitt karakterisert som dyrisk, barbariskt og kort. De førte en evig kamp for å få mat og trygghet. En annen stereotyp definisjon har vært at alle levde i harmoni med hverandre, og i pakt med naturen. De førte et harmonisk liv uten krig og konflikter. Altså to stereotypier. Fra 1970 tallet ble de stereotype modeller for å beskrive mennesket i fortid sterkt kritisert. Jeger samlersamfunn har ingen entydig sosial utforming. Studier viser at bofasthet, lederskap, makt og konflikter ikke trenger å ha vært fremmed i slike kulturer. Det fremkom nå at utvikling av samfunn kan ha skjedd forskjellig, og at det finnes ikke et universelt bilde av steinalder.
Yngre steinalder i Finnmark setter vi til ca. 4500 f.kr.
Den kronologiske inndelingen av yngre steinalder har vært gjenstand for mye debatt. Det første forslaget var stort sett basert på en sammenligning i teknologisk utvikling av form. Man sammenlignet sørskandinavisk, finsk og russisk teknologi. Innføringen av 14 C dateringene har betydd mye, og har endret mange eldre forklaringer.
Fra eldre til yngre steinalder finner en rekke endringer sted. Steinteknologien endres, og man får nå mange slipte skiferredskaper. Noen steder begynner man å bruke keramikk, og mange beinredskaper blir funnet i bosetninger fra denne perioden. Mye av den arkeologiske forskninga i Nord-Norge har konsentrert seg om yngre steinalder og dette er en årsak til at vi har mye større kunnskap om den yngre delen av steinalderen enn den eldre.
Havstigningen, som startet rundt 6400 f.kr., opphører rundt 4000 f.kr. mens landhevingen fortsetter slik at strandlinjen på ny beveger seg nedover. Dette skjer imidlertid mye saktere nå enn i siste halvdel av eldre steinalder. Den varme perioden som kom på slutten av eldre steinalder opphører rundt 4000 f.kr., og klimaet blir kjøligere i yngre steinalder. Som følge av dette skjer en gradvis avskoging av kystområdene. I de indre områdene av Finnmark forsvinner langsomt de store skogene, og rundt 1800 f.kr. er vegetasjonen omtrent som den er i dag. En konsekvens av de endrede klimaforholdene er at rein- og elgbestandene blir mer uforutsigbare. Mens landlige ressurser ser ut til å bli gradvis forverret i løpet av yngre steinalder, var imidlertid de marine ressursene mer stabile.
I yngre steinalder blir nye råstoffer tatt i bruk. Rød, grønn og grå skifer blir etterhvert de vanligste steinråstoffene på kysten. En annen endring er at finkornet råstoff, som chert og finkornet kvartsitt, blir langt sjeldnere anvendt i produksjon av slåtte steinredskaper. Disse erstattes av grovkornete steinarter, som grovkornet kvarsitt og kvarts. Endringene i valgene av råstoffer må sees i sammenheng med tilkomst av nye teknikker for framstilling av redskaper, som slipeteknikk og flateretusjering. Skifer ser ut til å være mer brukt på kysten enn i innlandet, noe som kan ha sammenheng med at mange av skiferredskapene ble brukt i fangst av marine pattedyr. Fra yngre steinalder finner vi også gjenstander av bein og horn bevart, slik som fiskekroker, harpuner, synåler, pilespisser, kammer og prener. I en tidlig fase finner vi keramikk på sørsida av Varangerfjorden (s.k. Säräisniemi I-keramikk), men i det øvrige av Finnmark introduseres keramikk først ved slutten av perioden.
I yngre steinalder opptrer større og tydeligere rester etter boliger langs kysten av Finnmark enn i eldre steinalder. Boligene varierer i størrelse, men vi finner nå flere områder med mange og tydelige hustufter, slik som på Gressbakken i Varanger. Mange hus har to ildsteder, og i siste del av yngre steinalder forekommer også hus med flere innganger, nedgravd gulv og tykke vegger. Dette, sammen med gjenstandene som finnes i forbindelse med bosetningene, tyder på at man har levd bofast eller delvis bofast og har hatt en klar orientering mot maritime ressurser. I innlandet ser det derimot ut til at man fortsatt har hatt relativ høy mobilitet. I begynnelsen av yngre steinalder kan det se ut til at man har flyttet en del mellom innland og kyst, mens det i de seinere delene av perioden ser ut til at befolkningen har vært inndelt i separate kyst- og innlandsgrupper uten utstrakt kontakt.
Flere hustufter fra overgangen mellom eldre og yngre steinalder, det vil si rundt 5000 f.kr. ble funnet på Melkøya. Disse hadde ulik størrelse og utforming, men lå alle nært den daværende strandlinja. Dette, sammen med redskaper som ble brukt i fangst av sjøpattedyr, viser hvor viktig havets ressurser var også den gang.
4500-3700 f.Kr. I Varanger er denne perioden definert ved at vi får såkalt Kamkeramikk, og at man begynner med å flatehugge redskaper. Steinteknologien domineres av slåtte steinartefakter.
Keramikken finner vi stort sett bare i Varanger, men ikke på nordsiden av fjorden. Keramikken finnes også i store deler av Finland. Vi finner keramikken øst for en linje mellom Varangerbotn og Kemi i Bottenviken. Det er en klar grense mellom de keramiske og akeramiske områdene. Vi kan si at keramikkens utbredelse i det nordøstlige Fennoskandia viser til en felles ornamentikk og formgivning. Med keramikken kan man ha markert territoriale rettigheter mellom gruppene.
Det var altså stor forskjell på boplassene på nord og sørsiden av Varangerfjord. På nordsiden er det fravær av keramikk, men her finner man hustufter noe man ikke finner på sørsiden. På sørsiden finner man mer frittliggende ildsteder og mange flathugde pilespisser. Olsen hevder dette kanskje kan være en indikator på to ulike bosetningsmønstre? En kamkeramisk og mobil kyst-innlandgruppe og en ikke-keramisk og mindre mobil kystgruppe. Dette skillet kan ha hatt sosial og kulturell betydning.
2. 3700-3000 f.Kr . I denne perioden får vi langt flere hustufter langs kysten. Redskapsmaterialet viser en langt mer spesialisering mot maritime ressurser som Grønnlandsel og kval. Gropbakkengen er den største boplassen vi kjenner til fra perioden. Her finner vi opp til 89 hustufter. Skifer får nå gjennombrudd som det viktigste steinråstoffet. Nye råstoffer blir altså tatt i bruk som følge av bl.a. en slipeteknikk. Spesielt finner vi en slank skiferspiss som vi kaller for Phyensilta-typen. Et av husene inneholdt f.eks. 17 kniver, 21 spydspisser og 57 pilespisser. Dette vitner om en svært spesialisert boplass.
Phyensilta pilen kan ha vært brukt spesielt til den maritime fangsten. Det kan ha utviklet seg spesialiserte boplasser i denne fasen, som var rettet mot fangst av sjøpattedyr. Materialet fra Slettnes vitner også om slike spesialiserte boplasser. Et interessant trekk er at Kamkeramikken forsvinner fra Varangerområdet i denne perioden. Hvorfor? Dersom keramikken var det som sosialt markerte innlandsgruppa, med sesongvis flytting til kysten som Olsen hevder, d.v.s. at keramikken var sosialt definerende for denne gruppen, og brukt for å markere rettigheter. Kan fravær av keramikk bli forststått i forhold til når disse gruppene flyttet mer permanent til kysten. De oppgav det symbolet som skilte dem fra kystbefolkningen når de etablerte seg på kysten med lengre opphold. En mer permanent maritim ressursutnyttelse kan ha krevd en mer kollektiv fangst, og et samarbeid mellom flere hushold. Når innlandsgruppen prøvde å etablere seg med lengre opphold på kysten kunne dette ha medført konflikter. Det å oppgi deres felles symbol, og gjøre seg mer lik den gruppen som var på kysten kan ha vært en løsning de valgte. Keramikk blir her fortolket som symbol på sosial interaksjon.
Ser vi på forholdet mellom de spesialiserte boplassene og helleristningsmotivene finner vi også noen spennende trekk. Nå blir båtmotiver på ristningene vanligere, flere personer er i båtene og ofte finner vi at noen mennesker er større enn de andre. Disse har redskaper i hendene. Dersom kystbosetningen har blitt mer spesialisert, kan det i denne fasen ha blitt utviklet lederfunksjoner knyttet til fangsten. De markante menneskene i båtene blir hevdet å kunne støtte under for dette synet.
3000-1800 f.kr. I overgangen fra periode 2 til 3 får vi en markant endring i bosetningsbildet. Større og mer permanente konstruerte hus kommer i bruk. Vi får en overgang fra hus med ett ildsted, til større hus med to eller tre ildsteder. De såkalte Gressbakkentuftene er de mest markante tuftene fra hele den forhistoriske periode i Finnmark. Tuftene kunne være fra 30 til 50 m2, de kunne ha flere innganger og det var store møddinger utenfor husene.
Endringer i hustuftene blir tolket som at det blir en større grad av bofasthet langs kysten. Funn av reinbein viser at man har tatt slaktet med seg til boplassen. Reinjakta ble drevet fra et fast tilholdssted, eller man har slaktet og ført slaktet tilbake til boplassen. Bodde folk samlet på boplassen store deler av året? Foran hustuftene er det ofte kompakte møddinger. Endringen av hustufter i denne perioden har fått noen til å spekulere på om vi gikk fra kjerne til storfamilie.
I denne perioden blir også røysgraver i tilknytning til boplassene mer vanlig. Men vi finner også gravlegging i hus og mødding. I en av røysene på Sundfjære på Melkøy ble ravperle funnet. Se hva røysgraver og ravperler kan indikere.
På slutten av yngre steinalder finner vi en mer sedentær bosetning langs kysten med en klar maritim ressurs orientering. I innlandet tyder funn på at det fortsatt er høy grad av mobilitet. Det blir med andre ord tegnet et bilde på en todeling i bosetningsmønsteret med en mer bosatt gruppe langs kysten, mens vi på innlandet har mobile grupper.
Vi finner også i denne perioden mange redskaper av bein, f.eks. fiskekroker, harpuner, kammer og nåler. Perioden er karakterisert med rik beinteknologi, med ornering av beinmaterialet. Det interessante er funn skulpturer av menneskefigurer og fuglefigurer. Sjamanens hjelpeånd er ofte framstilt som fugler, og sjamanen selv er ofte utkledd som fugl. Fra denne perioden finner vi også store mennesker med kropps- og ansiktsdekor på helleristningsfigurene. De er også avbildet med fuglemotiv, og stenger med fuglehoder. Vi finner mange fellestrekk med sjamanismen. Mye kan tyde på at sjamanisme som rituell og religiøs spesialist kan ha tilkommet denne perioden.
Samfunnene langs kysten gjennomgikk omfattende sosiale og religiøse endringer i siste del av yngre steinalder. Vi kan ha fått et mer spesialisert samfunn med religiøse spesialister.
På slutten av yngre steinalder ser det ut som om vi har en mer fast bosetning langs kysten, mens funn fra innlandet viser til en mer mobil bosetning. Materialet viser en todeling mellom kystgrupper og innlandsgrupper.
Det første funn av en kobberdolk i en mødding i Karlebotn. En ny type keramikk begynner å gjøre seg gjeldende. En del av disse funnene markerer inngangen til det vi kaller for tidlig metalltid i Finnmark.
Det er denne overgangen og de senere fasene som har vært tillagt størst oppmerksomhet i den regionale diskurs, det er også i disse fortolkningene at etniske utfordringer fremkommer.
4. Tidlig metalltid:
Landhevinga fortsetter i samme takt som i yngre steinalder. Klimaet blir gjennom tidlig metalltid kjøligere og våtere. Den kjøligste perioden inntreffer 1000 - 500 f.kr. Furuskogens tilbaketrekking fra kysten fortsetter. Endringene har store konsekvenser for dyrelivet; skogsarter som elg og bjørn finner man stadig lenger sørover. Det antas at reinens trekkruter, slik de kjennes fra historisk tid med sommerbeite langs kysten og vinterbeite i innlandet, etableres i denne perioden. Dette gjorde det mulig å ha en mer omfattende planlegging av reinfangsten. Den klimatiske forverringa kan videre ha ført til økt tilfrysing av fjordene, noe som kan ha hatt konsekvenser for fangsten av marine pattedyr og derfor også sesongvis flytting
Som periodenavnet vitner om, introduseres nå metaller i Finnmark. Likevel produseres de aller fleste redskaper fortsatt av stein, horn, bein og tre. Metallene viser imidlertid at menneskene i Finnmark nå ble involvert i sosiale- og handelsrelasjoner med folk i områder langt mot sør og øst. I arkeologisk sammenheng har vi mye bedre kjennskap til innlandsområdene nå enn i de tidligere periodene, noe som kan ha sammenheng med at innlandet ble tatt mer intensivt i bruk.
Skifergjenstandene mister sin dominerende rolle i løpet av tidlig metalltid. I stedet produseres redskapene i harde og finkornete bergarter som kvarts og kvartsitt. Etter hvert blir flatehuggingsteknikken enerådende, der piler og spyd lages ved at små fliser presses av emnet til stykket har fått sin ønskede form. Karakteristisk for perioden er asbestmagret keramikk dekorert med tekstilavtrykk, eller kam- og strekdekor. Gode bevaringsforhold, spesielt i Varanger, gjør at mange redskaper av horn og bein finnes fra denne perioden. Som råstoff ble særlig horn og rørknokler av rein benyttet. Redskaper av bronse og kopper var relativt sjeldne fram til 1000 f.kr., men opptrer oftere i siste halvdel av tidlig metalltid. Jern blir i visse områder også anvendt. Gjennom perioden oppstår en mer og mer enhetlig bruk av keramikk i Finnmark. Fraværet av ulikheter mellom kyst- og innlandskeramikk indikerer at de sterke skillene mellom kyst- og innlandsgrupper som var tilstedeværende i overgangen mellom yngre steinalder og tidlig metalltid etter hvert opphører. Sesongflyttinger mellom kyst og innland blir igjen vanlige. Mens bruken av innlandet øker, forsvinner de store nedgravde husene langs kysten. Husene blir mindre og lettere konstruert. Dette kan bety at man her fikk mindre bofasthet og en økt flytting mellom flere boplasser.
Spesifisering av periodeforståelse:
Perioden 2000-1500 f.Kr.
Omkring 2000 f.kr. Husene blir større, og det arkeologiske materialet blir rikere og mer variert. Sammenheng med blant annet økende bofasthet, befolkningsvekst og mer lagdelt struktur. Kraftig økning i antall artefakter og av flere og større hus. Flathogde spisser kommer i bruk, og tilkomsten av keramikk representerer på samme vis ei viktig endring i forhold til den foregående fase, det er også langt flere skapere. Husene er tilnærmet rektangulære, golvflata markert nedgravd, langstrakte dobble eller to ildsteder. Største tuftene Slettnes 111, disse tre Gressbakkentuftene hadde et golvareal på ca. 30 kvaderatmeter. Forekomst av Gressbakkentufter den klart vestligste forekomsten, hvorfor disse tuftene i en mer fremmed lokalitet?
Men ulikheter i husstørrelse og utforming kan tyde på at samfunnet på Slettnes var sesongmessig, økonomisk og/eller sosiokulturelt differensiert. Regner ikke med at Slettnes skiller seg betydelig fra Melkøya. Resultatene fra denne undersøkelsen er ikke ferdige. Innenfor et lite område finnes tre lokaliteter som hver for seg ser ut til å være relativt homogen, men som har ei klar innbyrdes differensiering. Kanskje sesongmessig spesialisering? Rundt 2000 skjer det ei endring av bruken av Slettnes som boplass. Gått over fra å være en sesongboplass til å bli et nærmest helårlig bosted. Et spekter av aktiviteter og lengre brukstid. Tuftene er større med betydelige møddinger fortolkes som mer permanent og sedentær bosetting.
Perioden 1500-900 e.Kr. Redskapsmaterialet i enda større grad preget av skrapere og spisser, mens bruken av keramikk er markant mindre. Husene er mindre nedgravd enn tidligere, ikke sikre innganger eller inngangskorridor. Ingen klare forskjeller mellom lokalitetene når det gjelder form og størrelse på tuftene. En utjevning klart mindre variasjon. Det kan se ut som at bosetninga blir mindre permanent økende mobilitet. Tuftene mindre synlige på overflata lettere konstruksjon, heller ingen klare møddinger mer kortvarig bruk. Forskjell i den romlige organisering av ildsteder. Ikke lengre plassert symmetrisk langs husets midtakse. Redskapssammensetningen virker mer spesialisert enn før går mot en mer spesialisert sesongboplass?
C: Perioden 900 f.Kr til Kristi fødsel. De siste 800 årene på Slettnes er det nærmest en funntom periode. Et stort bosetningshistorisk problem. Det er mangel på daterte boplasser på hele Sørøya i denne perioden. Hvilken endringer har skjedd den siste fasen av tidlig metalltid i overgangen til jernalder? I løpet av 800-900 år forsvinner den teknologi som har dominert det arkeologiske materialet gjennom 9000 år. Steinbruken har gått kraftig tilbake allerede i første del av siste årtusen før Kristus. I løpet av denne periode må det også ha skjedd en endring i husformen mot hus med sirkulært grunnplan men ingen spor. Sporene finnes, men man klarer ikke å peke dem ut hva skal man se etter ingen gjenkjennelige trekk.. Men kanskje det på Slettnes i denne fasen bare var så kortvarige opphold uten bruk av telt eller andre boliger. De steinsatte husstrukturene fra jernalder var ennå ikke tatt i bruk. Steinteknologien på retur, samt at bevaringsforholdene for bein og jern er dårlige. Funntomheten kan også avspeile en reell situasjon forlatt for et langt tidsrom. De omstruktureringene som skjer ellers i Nordre Fennoskandinavia i tidlig metalltid med økt mobilitet og intensivering av innlandet kan ha gjort kystområdene mindre interessante. Havet kan ha ødelagt bosetningsspor en mindre transgresjon (havets utbredelse over et landområde). Omleggingene av økonomien i jernalderen kan igjen ha gjort Slettnes interessant for eksempel knyttet til hellekistene/gropene.
Før tenkte man seg bl.a. at utviklingen gikk fra sør til nord. I og med at Finnmark lå så langt oppe regnet man med at bronseimpulsene fra sør Europa kom sent, eller ikke kom hit. Dermed antok man at steinalder varte helt fram til jernalder i Finnmark. Definisjonen på bronsealder er ikke at steinbruken går ut, men at metallbruken kommer inn. D.v.s. at vi har med bronsealder å gjøre når befolkningen er kjent med og har adgang til metallet.
La oss se på situasjonen rundt 1800 f. Kr. som er inngangen til bronsealderen i sør skandinavia.
Interessant i denne perioden er at vi får en omfattende bruk av asbestkeramikk i hele nordre fennoskandinavia. Keramikke finnes ofte i kontekst med metallfunn.Tidlig metalltid er pr. definisjon den asbestkeramiske fase.
Den første keramikkfasen settes fra 1800 til 900 f.kr. Denne fasen har fått betegnelsen 1.Tekstilkeramiske fase p.g.a. at det så ut som avtrykk av tekstil utenfor krukkene. I denne fasen blir det en økning av antall boplasser på innlandet. Særlig markert er økingen på Finnmarksvidda. Intensiveringen av innlandet begynte i fase 3 i yngre steinalder, men bosetningen blir særlig merkbar i første fase av metalltid. På disse boplassene finner man mye keramikk, og mange flathugde pilespisser. I Virdnejavri er det funnet flere boplasser som vitner om at vi hadde å gjøre med spesialiserte boplasser. F.eks. en lokalitet for keramikkproduksjon, og en for redskapsbearbeiding.
På kysten, spesielt på boplassene vest i Varanger synes de store hustuftene fortsatt å være i bruk en tid inn i den tekstilkeramiske fase. Hustuftene har tekstilkeramikk. Men bruken av hustufter synes å bli redusert. Dette kan tolkes som om at vi får en økende boplassmobilitet også på kysten av Finnmark. I denne fasen finner vi kobberfunn f.eks. fra Karlebotn og Lebesby i Laksefjorden. Vi finner også belegg for bronsestøping som støypeformer av kleberstein. En spennende ting med alle disse funnene er at formlikheten er lik det vi finner i sentral Russland. Vi vet at Karelen begynte med produksjon av kobberredskap i løpet av 3. årtusen f.kr. Det ser ut som at funnene fra Finnmark går mot forbindelseslinjer østover til metallproduserende samfunn i Karelen, og etterhvert også til Sentral- og Øst Russland. Det er grunn til å anta at jeger-samlersamfunnene i nordre fennoskaninavia i løpet av andre årtusen før Kristus blir involvert i økonomiske transaksjoner med østlige metallproduserende samfunn. Samfunnene i Finnmark kan allerede så tidlig vært dradd inn i et utvekslingssystem hvor metall ble byttet mot pelsverk og andre produkter. Den økende mobilitet og intensivering av innlandet kan bli sett i forbindelse med dette. Vi kunne ha fått en økt vektlegging på reinjakt og pelsdyrfangst som følge av de eksterne sosio - økonomiske relasjonene.
Den andre fasen av tidlig metalltid har fått betegnelsen 2. Kjelmøyfasen fra 900-0. Til forskjell fra tekstilkeramiske fase får vi også nå en meget rik beinteknologi, der ornamentikk blir vanlig. I løpet av denne fasen er metall utbredt blant samfunnene i Finnmark. I løpet av Kjelmøy fasen blir forskjellene i den materielle kulturen mellom kyst og innland utvisket. I kystområdene forsvinner de nedgravde hustuftene. Kjelmøy keramikken blir rådende asbestkeramikk. Vi finner den både i Finnmark og ellers store deler av nordre Fennoskandia. Sør for en utbredelseslinje fant man en annen type keramikk nemlig Risvik-keramikken. Disse to typene har vært i bruk samtidig. Risvikkeramikken opptrer langs kysten fra Troms til Sogn, mens Kjelmøykeramikken opptrer langs Finnmarkskysten og i de indre deler av Nordkalotten. Metallredskap blir nå en viktig del av teknologien. De jernfunn som er funnet tyder på at lite er blitt produsert lokalt.
Den utstrakte samhandling med de østlige områdene kan ha vært viktig i prosessen for å etablere en felles identitet blant fangstsamfunene i nordre fennoskandinavia.
En tese er at det er gjennom kontakt med andre at man oppdager fellestrekk med egen livsform og kultur. Denne kontakten ble for alvor relevant i Kjelmøyfasen. Spredning av asbestkeramikken især Kjelmøykeramikken kan ha vært en faktor for etablering av denne felles identitet. Keramikken kan ha vært et sosialt kategoriserende element i samhandlingen mellom fangstfolk og metallprodusenter. Dette kan etterhvert ha blitt etnisk definerende. Interessant er at ved Kjelmøyfasens slutt brytes forbindelsen østover. Metall synes å bli mangelvare blant fangstsamfunnene. Samtidig med dette forsvinner også kjelmøykeramikken. Finnmark blir på ny et akeramisk område. Dette blir forstått som en endring i sosial struktur og materiell kultur som inntreffer rundt kr.f.
La oss se denne utvikling i forbindelse med Slettnes. Jeg har sagt at tidlig metalltid omfatter perioden fra ca. 1800 før kr.f. og frem til kr.f. I begynnelsen av denne perioden var husene store, og med markert nedgravde golvflater, slik de også var det i slutten av yngre steinalder. Husene hadde rektangulære golvplan, tykke veggvoller, og sentralt i tuftene lå to ildsteder. I løpet av andre årtusen før kr.f. aner vi starten på en utvikling mot mindre og lettere huskonstruksjoner på Finnmarkskysten. Utgravningene på Slettnes avdekket bl.a. en hustype som skilte seg fra de eldre husene. Huset var fra tida omkring Kr.f. det vil si i overgangen mellom metalltid og samisk jernalder. Huset på Slettnes avviker klart fra husene fra yngre steinalder. Likhetene mellom disse tuftene og grunnplanet i den samiske rundgammen er verd å merke seg. Dette gjelder ikke bare at formen nå ble sirkulær, men at tuften også hadde bare et sentralt plassert ildsted og oppdeling av gulvflaten.
I Kjelmøyfasen begynte vi å få en endring i byggeskikk fra rektangulære til runde hus. Fra nedgravde til ikke nedgravde, og fra hus med to ildsteder til hus med ett. Disse endringene synes å ta til i løpet av det andre årtusen før Kr.f. og var fullført omkring Kr.f. Husene ble lettere konstruerte. Det kan tolkes som at det varierte og helårige aktivitetsmønster nå ble erstattet av mer spesialiserte, sesongavgrensede aktiviteter, og at en på ny har begynt å flytte mellom ulike sesongboplasser. Vi kan si at samtidig som husformen forandres blir bosetningsmønsteret basert på flyttinger mellom ulike sesongboplasser. Den økende sesongflytting blant fangstsamfunnene i Finnmark gjorde også at husene ble lettere og mindre permanent konstruerte.
Denne forklaringen som Olsen (1994) fremstiller er forskjellig fra Odners forståelse basert på boka Finner og terfinner (1983). Begge har imidlertid en etnisk tilnærming som avviker fra den tidligere kulturhistoriske tilnærming som var basert på et statisk syn og innvandringshypotese. Samisk etnisitet ble av Odner sett som et resultat av en prosess av økonomisk differensiering og spesialisering som tok til rundt finskebukta ca. år 0, og at den etniske konsolidering skjedde først rundt 1600-tallet. (Odner, K. Finner og terfinner.1983) P.g.a. den sosioøkonomiske prosess i nord Europa fant det sted en imigrasjon av finner fra Estonia til sørvest Finland. Disse immigrantene skulle ha etablert seg som jordbrukere. Det vi hadde med å gjøre var tilstedeværelsen av to grupper. Interaksjonen mellom jegersamfunnet og jordbrukerne var karakterisert av en samarbeidsmodell, og jegerne adopterte det finske språk for lettere å få tilgang til jordbruksproduktene, og da spesielt jern. Samhandlingen som utviklet seg ble etter hvert institusjonalisert gjennom en såkalt Vatja organisasjon, og det var i denne kontekst at den tidligere samiske etnisitet skulle ha utviklet seg.
Olsen hevder altså at denne prosessen skjedde mye tidligere. Jordbruket var allerede introdusert i sørvest finnland i Neolittikum og var konsolidert i bronsealder. Så den økonomiske differensiering som Odner daterer til tidlig romersk jernalder og som han tilskriver immigranter var allerede etablert i bronsealder. Det har vært en organisert handelskontakt der metall og pelsverk inngikk som primære bytteobjketer. Arkeologiske kilder viser at det foregikk omsetting av metall til fangstbefolkningen i nordre fennoskandinavia flere hundre år før vi fikk den antatte immigrasjon av en finsk bondebefolkning til de sydligere deler av Finnland som Odner argumenterer for. Denne tidligere samhandling mellom nordre Fennoskandinavia og bl.a. Øst-Russland kan ha igangsatt samme etniske prosesser som Odner tillegger forholdet mellom finner og de nordlige fangstgrupper. Et etnisk ideom kan ha vært asbestkeramikken. Utbredelsen av denne samsvarer med metallfunnenes utbredelse. Denne keramikken kan ha vært med på å kategorisere fangsbefolkningen i samhandling med de metallproduserende samfunn i øst. Når kontakten østover opphørte rundt Kr.f. tar også den keramiske produksjon slutt. Olsen hevder dermed at samisk etnisitet oppsto i siste årtusen f.kr. som en uniformering av en tidligere mer etnisk heterogen befolkning. De to keramikkgruppene som kjelmøykeramikken og risvikkeramikken henger slik sammen med fremveksten av ulike etniske grupper i Nord-Norge. Risvikkeramikken knyttes til fremveksten av en jordbruksbefolkning, mens Kjelmøykeramikken knyttes til en befolkning som opprettholdt en jakt og fangst tilværelse. De to gruppene knyttes med andre ord til etableringa av et etnisk skille mellom den norske og samiske befolkning.
5. Jernalder og middelalder.
I nordnorsk forhistorie skiller vi mellom samisk og norrøn jernalder. Til norrøn jernalder som omfatter tidsrommet fra omkring Kr.f. fram til 1050 e.kr regnes fortidsminner som kan knyttes til den norske befolkning som for eksempel gravhauger og gårdsanlegg. På Slettnes er det ikke gjort noen funn som kan knyttes til den norske jernalder. Dette sammenfaller med den generelle oppfatningen om at nordgrensen av norsk bosetning gikk i Nord-Troms. Det kan allikevel ha vært innslag av norsk bosetning i området.
Den kronologiske avgrensning av samisk jernalder har vært gjenstand for stor diskusjon. Den bakre grensa har vært skjøvet lengre og lengre bak. Før undersøkelsen på Slettnes regnet man ut at kjennetegnene for samisk jernalder var at jernteknologi var kjent, men at også steinteknologien eksisterte gjennom store deler av perioden. En har mange data fra det første årtusen e. Kr. Materialet støtter ikke den oppfatning om den seine steinbruken som et trekk av samisk forhistorie. Tegn på at steinteknologien opphørte ved inngangen til jernalderen. Steinteknologien ble omtrent borte rundt Kr.f. Også Varangermaterialet tyder på omfattende jernbruk tidlig i perioden. Tidligere oppfatninger om samisk jernalder kan ha vært preget av oppfatningen om samisk underutvikling.
Samisk jernalder omfatter perioden fra. Kr.f. fram til 1500-1700 e.kr. Samisk jernalder omfatter både jernalderen og middelalderen. Noen akseptert kronologisk inndeling av perioden eksisterer allikevel ikke. Dateringene på Slettnes dekker hvert århundre fra kristi fødsel fra til 1400-tallet. Her har det ikke vært noen funntom periode. Slettnes har vært brukt som oppholdssted gjennom hele den samiske jernalderen, med en markant konsentrasjon rundt 650-900 e.Kr.
Husstrukturene minner om mulige indre reisverk av buesperrer slik husene kjennes fra samenes klassiske bolig i nyere tid rundgammen. Jernalderboligene på Slettnes ligner påfallende på rundgammen. To innganger som er klart knyttet til hver sin halvdel av boligen. Rester etter inndeling av gulvet i ulike avdelinger. Historisk kjent er de samiske rundgammer der alle medlemmene hadde faste plasser, strenge regeler for hvor i boligen man kunne holde på med de ulike aktiviteter. Konstruksjonsdetaljer viser også at boligen kunne ha hatt indre reisverk av buesperrer som svarer til rundgammen.
Hellekistene/gropene: Bare registrert i kystområdene i Nord - Troms og Finmark. Nedgravninger som er omkring 2 m lange, 1m bred og inntil 0,5 m dype. Noen ganger er forsenkningen omgitt av en voll. Sidene har ofte kantestillede heller. På Skjervøy er det største funnet gjort - 49 stykker. De ligger nær sjøen. Fortidsminnet har hatt ulike fortolkninger gjennom tid. Lappegraver, rester etter hus. Helt opp til1980 har de stort sett vært oppfattet som gravsteder. Det er ikke funnet noen oldsaker eller skjelettdeler, men et kraftig lag med trekull i bunnen. I et felt på Arnøy med 25 hellekister, fant man i ei utgravd kiste trekull og skjørbrente bein. Bunnen var hellelagt. Den hellelagte bunnen hadde et kompakt, sammenkittet trekullag. Dateringene var fra 230-895 e.Kr. På Slettnes ble det undersøkt to hellekister. Av 11 dateringer ligger 6 innenfor 600-tallet fram til 7-800-tallet.
Oppblomstringen av bosetningen på Slettnes denne perioden kan ha vært knyttet til aktiviteter rundt disse. Men hva var hellekistenes funksjon?
De har blitt foreslått å være benyttet til utvinning av olje fra kval, kvalross eller sel. Denne tolkning bygger på en analogi fra kvitsjøen. Der ble det fortalt at glødende stein og spekk ble lagt i groper lagvis, spekken smeltet og oljen fløt opp slik at denne kunne øses ut. Trekull og skjørbrent stein viser at det er gjort opp ild i gropene. Altså en tidligere utgave av spekkovn. Analyse av det fettholdige lag viste seg at det inneholdt rester av organisk fett fra marine dyr. Hellekistene er dermed knyttet til fangst av sjøpattedyr, utvinning av tran en teknologi som synes å ha vært kjent i hele nordkalotten.
Ottars beretning knyttes til fortolkningen av hellekistene. Her snakkes det om kvalfangere i områder langt mot nord. Det er ikke funnet hellekister i områder som omfatter norsk befolkning, men en slik teknologi kan ha hatt lang tradisjon blant samene. Nordmenn og samer kan ha samarbeidet med kvalfangsten. Det sosiale liv i tilknytning til høvdingenes virke kan ha skap økt behov for store mengder tran til belysning. Utvikling av tran foregikk på steder der samer hadde fast sesongopphold. Hellekistene er funnet sammen med ulike bosetningsspor på Slettnes. Husene har trolig tilhørt samer som hadde fast sesongboplass, mens de mer tilfeldige bosetningssporene er etter medlemmer av kvalfangst ekspedisjonene som oppholdt seg der i korte perioder. Gikk av bruk ca. 900 e.Kr. I denne perioden foregikk det en maktkamp mellom rikskongen og håløyghøvdingene. Selv om bruken av hellekister opphørte fortsatte Slettnes å bli brukt som boplass.
Koloniseringen av Finnmark hadde sin bakgrunn av Bergenshandelen på 12-1300-tallet. Fra 1400-tallet har Slettnes hatt fast gårdsbosetning.
Om å leve som samer og nordmenn for 1000 år siden.
En overgangstid da det gamle regimet av lokale nord-norske høvdinger og stormenn med sine verdier og religion måtte gi tapt i kampen mot rikskongedømmet og kristendom. Statsmakten og andre økonomiske aktører blir involvert i en mer intensiv kamp om naturressursene i nord.
I jernalder levde det to etniske grupper i Nord-Norge. Langs den ytterste kyststripa opp til øyene nord for Tromsø finner vi fra 2-300-tallet av en norrøn eller norsk gårdsbebyggelse karakterisert ved langhus, naust, gravhauger og røyser. Kombinasjonsnæring basert på jordbruk og fiske. Parallelt med dette levde ei samisk fangstbefolkning med en overveiende normadisk bosetningsform langs Finnmarkskysten, i de indre fjordstrøkene og i det store innlandet i nord, øst og sør. Grensene mellom norrøn og samisk bosetning synes å ha vært relativ stabil gjennom hele jernalderen. Arkeologisk materiale viser at det i vikingtid kan ha vært sporadiske norske bosetninger nordover langs kysten av Vest-Finnmark. Grensen for den sammenhengende og stabile norrøne bosetning synes å ha gått omtrent ved Vannøy i Nord-Troms. Fra 1200-tallet ser vi en klar ekspansjon innover i fjordene og nordover langs Finnmarkskysten (Hansen).
Hvorfor flyttet ikke nordmenn inn i de indre fjordområdene eller nordover langs kysten? Økologisk nordgrensa for korndyrking blitt satt spørsmål ved. Det kunne ha vært en aksept for at dette var samenes land. Landskapet kan ha blitt tillagt en etnisk definerende kraft som motvirket ekspansjon. Å bosette seg her innebar en grensekryssing som kunne reise spørsmål med hvem du tilhørte oss eller de andre.
Hellegropene har blitt forklart som hovedsakelig rettet mot de fremvoksende norrøne jernaldersamfunn i sørøst og har blitt knyttet til den samiske befolkning. Foruten den funksjonelle forklaring har de også blitt fortolket som et symbolsk uttrykk. I perioden 100 600 e.kr. anså man at det var faste kontaktrelasjoner med det framvoksende norrøne jernaldersamfunn og samene. Transaksjonen skulle ha vært basert på regler som var akseptable for begge grupper. Som følge av dette var det ikke ønske i å iverksette særegen symbolproduksjon som tok sikte på å signalisere kontrast. I perioden 200 600 e.Kr har ikke hellegropene status som etnisk ideom, men heller noe materielt knyttet til atferd. Opprinnelig kunne hellegropene ha vært anlagt intensjonelt med klare funksjonelle oppgaver. Over tid kan de ha blitt aktiv i struktureringen både innad i det samiske samfunn og overfor samhandling med norrøne jernaldersamfunn. Etter hvert spilte de en viktig rolle i produksjon av transaksjonsobjekter og den romlige etniske grenseorganisering. De kom til å virke tilbake på samfunnsstrukturen. Ved bruk av struktureringsteori forklarer Henriksen helegropene som et eksempel på at materiell kultur kan virke aktivt på sosial struktur på en måte som er løsrevet fra opprinnelig intensjon.
Distribusjonen av hellegroper synes å markere en etnisk grense i jernalderen. Grensen mellom norrøn og samisk befolkning ser ut til å bestå som stabil gjennom jernalderen. Det eksisterte en maktbalanse som sikret politisk stabilitet mellom de forskjellige høvdingedømmene, og dette hindret ekspansjon utover de fastsatte territorier. De som reiste nordover sjøveien langs Nord-Troms og Finnmark kunne lese sporene av områdets beboere i form av hellegroper. De kunne ha vært en kontinuerlig argumentering for tilstedeværelse overfor den norrøne befolkning. Et budskap vedrørende oppfatning om rettigheter til ressurser og oppfatning om mønster for romlig fordeling. Innad i det samiske samfunn kan de ha vært fortolket som et samlingspunkt. Utad til den norrøne befolkning kan de ha kommunisert en beskjed om transaksjonsmønstre og de relasjoner som var blitt opprettet og ikke måtte overskrides. Hellegropene opphører ved at norrøne høvdingedømmer faller fra hverandre, og i ye kontaktmønstre som opptrer er ikke tranolje lenger et transaksjonsobjekt Helegropene som teknologi for utvinning og som symbol forsvinner.
Før ble samene sett på som utbyttet av overlegne nordnorske høvdinger, nyere forskning forklarer i større grad en vektlegging av samarbeid, og at de to gruppene hadde gjensidig nytte av kontakten. Med hjelp av fangstprodukter kunne håløyg - høvdingene inngå allianser med høvdinger og konger lengre sør og bytte til seg europeiske luksusvarer som smykker, tekstiler og glass. Man måtte derfor sikre seg stabile leveranser, noe som ikke kunne skje gjennom utbytting og plyndring som strategi (Odner). Det blir tegnet et bilde av et likeverdig forhold der de nordnorske høvdinger byttet til seg samenes fangstprodukter gjennom motytelser som jern, tekstiler og andre varer som de selv produserte.
På tusentallet går rikskongen seirende ut av konflikten med de nordnorske høvdingene, og handelen med og skattlegging av samene ble en kongelig rettighet. Samtidig ble samene trukket inn i det omfattende handelsnettverket som bystaten Novgorod spant i nordområdene. På 1000-tallet hadde denne russiske bystaten sør for Finskebukta blitt det viktigste handelsknutepunktet for pelshandelen i nord. I tillegg til de økonomiske og politiske endringene kom kristningen av de norrøne samfunnene. Mye tyder på at samene og den norrøne befolkning delte visse religiøse forestillinger basert bl.a. på flere - guderi, seid og magi som i den før-kristne periode kunne ha skapt større gjensidig forståelse og respekt enn det som ble tilfellet etter kristendommens introduksjon (Solli). I sagaen fortelles det om da de nordnorske høvdingene slåss mot kristendom og rikskonge fikk de hjelp av samenes magiske ferdigheter. De hadde felles interesse og samene deltok derfor på den hedenske side av striden? I de tidlige norske kristne lovene på 1100-tallet heter det bl.a. at det er forbudt å dra til Finnmark for å bli spådd eller å tro på samer.
Den situasjon samene befinner seg i på 1000-tallet gjør bl.a. at de må øke sin produksjon betraktelig for å imøtekomme den økte etterspørselen på det europeiske skinnmarkedet. Fangstområdene ekspanderer høyfjellsområdene intensivert. Arkeologisk materiale spesielt gravmateriale vitner om en tiltakende sosial ulikhet internt i det samiske samfunn. Det skjer også en oppblomstring av rituelle aktiviteter sterkere etnisk markering og som en omfattende kulturell konsolidering blant samer? I vikingtid og middelalder sprer en spesiell gravskikk seg over store deler av det samiske området. Urgravskikken der en svøpte den døde i never og gravla liket i bergsprekker og i urer (Schanche). Samtidig med dette skjer det en annen rituell praksis bjørnebegravelser. Det å begrave beinene til bjørnen etter at den ble spist har blitt sett i sammenheng med bjørnens hellige status blant samene. I indre del av nordskandinavia nordsverige begynner samene å nedlegge østlige smykker, jernpiler, mynter og andre metallgjenstander på store offerplasser. Samtidig med at disse rituelle utrykkene blusser opp skjer det også endringer i boplassenes utforming. Gammer, teltboplasser og ildsteder arrangeres på rekker. Disse tufte og ildstedsrekkene fra vikingtid og middelalder finner vi henholdsvis i høyfjellet og skogområdene. I siste del av vikingtid ser det ut som det skjer en etnisk konsolidering blant samene, det skapes et felles - samisk kulturelt repertoar som også bidro til å kontrastere den samiske kulturen klarere fra omgivende kulturer.
I vikingtid begynner man å legge sølvskatter i jorden, hals- og armringer, mynter, spenner osv. I Nord-Norge kjenner vi til 20 sølvskattefunn. Flest halsringer, mynter og hakkesølv (sølvgjenstander som var kuttet opp i små deler betalingsmiddel?) som er vanlig lengre sør i skandinavia, er sjeldne i de nordlige skattefunnene. Halsringene er dels av skandinavisk/norsk opprinnelse, og dels av østlig/baltisk opprinnelse. Tradisjoner fra øst og vest møtes i de nordnorske skattefunnene. Smykker av finsk, russisk og øst baltisk opprinnelse ble mye brukt av samene. Haukøy funnet kan eksemplifisere kulturmøtet her var 6 vest-europeiske mynter festet til to halvmåneformete øreringer av karelsk eller finsk type. Utenfor Bodø der det største skattefunnet som ble funnet i en bergsprekk svøpt i bjørkenever assosiasjoner til samisk gravskikk. De fleste funn er i utkanten av det sentrale norske bosettingsområde og gjerne i tilknytning til finnefjorder. De opptrer sjelden langt inne i samiske områder men nettopp i grenseområder møteplasser mellom de to etniske grupper? Konsentrasjon av funn i Nord - Troms. En symbolsk grensemarkering?
Inkludering av både norsk og samisk materiale i skattenedleggelsene kan være en indikasjon på at de hadde en betydning som angikk begge gruppene. I en urolig tid der grensene begynner å bli overtrådt kan nedleggelsene leses som en form for symbolsk bekreftelse på og markering av grensen mellom to etniske grupper. Kanskje et siste forsøk på å vedlikeholde en struktur og en territorial grense som hadde eksistert i uminnelige tider, men som nå altså var truet? (Olsen)
Forut for nedleggelsen kan gjenstandene ha fungert i en rituell gaveutveksling mellom nordmenn og samer. I tillegg til å bekrefte forpliktelser markerte de også overenskomster om landrettigheter, en nedlegging på grensen kan ha fungert som en symbolsk signering av avtalen.
Et norrønt låneord i samisk er begrepet skeangka som betyr gave. Den gammelnorske betydning av ordet har å gjøre med drikke (skjenke) Schanche har pekt på den nærliggende forbindelse mellom drikk og gave. I norrøne og germanske kulturer var gaveutbytte nært forbundet med drikking, og ritualer og møter der drikk inngikk hadde en viktig plass i kulturen. At det gammelnorske ordet for drikk opptrer i samisk i betydning av gave kan være en indikasjon på at nordnorske høvdinger brukte drikkelag i deres bestrebelser på å få til forpliktende avtaler med samene.